NRK Meny
Kronikk

Hvem eier miljøvelgerne?

Må de miljøbevisste velge mellom Venstre og SV? Nei. Det finnes alternativ.

Demonstrasjon mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen

Bildet er fra en demonstrasjon mot oljeutvinning i Lofoten og Vesterålen. Må demonstrantene velge mellom liberale Venstre eller sosialistiske SV?

Foto: Bendiksby, Terje / NTB scanpix

Splitter Miljøpartiet De Grønne (MDG) miljøvelgerne? Det mener i alle fall Venstre-leder Trine Skei Grande, som på Twitter har skrevet at hun syntes det er synd at miljøvelgerne skal deles på tre partier: Venstre, Sosialistisk Venstreparti og MDG.

Også SV-sympatisører og politikere har gitt uttrykk for at den siste tilveksten i det politiske landskapet bare kan bidra til å få SV under sperregrensa ved høstens valg, eller at utsatte mandater i fylker som Hordaland og Rogaland kan ryke på grunn av MDG.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Faller på sin egen urimelighet

Jeg er blant de som en stund har arbeidet for å få et eget, grønt parti inn på Stortinget, og som mener at MDG har et eksistensgrunnlag uavhengig av de to selverklærte miljøpartiene i norsk politikk. Påstanden om at MDG splitter miljøvelgerne faller på sin egen urimelighet, av tre grunner.

1. «Miljøpartiene» har svekket troverdighet

MDG har stilt til valg siden 1988, men det er først ved fylkes- og kommunevalget i 2011 at partiet fikk et nasjonalt gjennombrudd. Med en nasjonal oppslutning på 1,3 prosent i fylkestingsvalget og folkevalgte i alle de største byene har MDG etablert seg som en politisk kraft å regne med.

Både SV og Venstre har sittet i regjering, og i praktisk politikk har det vist seg at de prioriterer andre saker enn miljø når de må inngå kompromisser.

Lars Gaupset, De Grønne

En sentral årsak er at de tradisjonelle miljøpartiene har mistet troverdighet. Både SV og Venstre har sittet i regjering, og i praktisk politikk har det vist seg at de prioriterer andre saker enn miljø når de må inngå kompromisser. At skuffede miljøvelgere finner veien til MDG skyldes ikke at MDG «splitter miljøvelgerne», men at Venstre og SV ikke har klart å levere. De bør heller gå i seg selv enn å legge skylden på MDG, og fokusere på hvordan de kan kapre disse velgerne tilbake.

2. De Grønne bryter med blokkpolitikken

SV-leder Audun Lysbakken og Venstreleder Trine Skei Grande har inngått en slags avtale om å dele miljøvelgerne mellom seg. Den går ut på å gjenta så ofte som mulig at V er miljøpartiet på høyresiden, mens SV er miljøpartiet på venstresiden.

Problemet med denne analysen er at miljø- og klimapolitikken blir underordnet blokktilknytning. Den grønne velgeren blir tvunget til å definere seg enten som sosialistisk eller liberalistisk. Både Venstre og SV har etter sine landsmøter blankpusset sine ideologiske profiler og gått flere skritt mot hver sin ytterkant. I den økonomiske politikken ligger Venstre til høyre for Høyre, og partiet har forlatt sin sentrumsprofil. SVs landsmøte vedtok ytterliggående standpunkt som å forby stripping, og har et ungdomsparti som setter norske industriarbeidsplasser framfor eksport av ren energi til Europa.

Den økte polariseringen i norsk politikk, hvor velgerne må velge mellom to blokker, gjør at stemmen til miljøvelgerne får mindre uttelling.

Lars Gaupset, De Grønne

Den økte polariseringen i norsk politikk, hvor velgerne må velge mellom to blokker, gjør at stemmen til miljøvelgerne får mindre uttelling. Både Venstre og SV har garantert for støtte til henholdsvis borgerlig eller rødgrønn regjering, uansett hvilken politikk denne regjeringen vil føre. MDG er tydelig på at vi setter grønn politikk først. Klima- og miljøpolitikken er for viktig til å bli underordnet spørsmålet om Arbeiderpartiet eller Høyre skal sitte med regjeringsmakten. MDG vil søke allianser med både høyre- og venstresiden for å få gjennomslag for grønn politikk, og gir ikke blankofullmakt til noen blokk før valget. Kommer MDG på vippen, vil grønne velgere få mer valuta igjen for stemmen sin enn et parti som allerede har solgt seg på forhånd.

3. Grønne partier er ikke ensakspartier

En siste påstand MDG ofte støter på, er at partiet er et ensaksparti som ikke har noen ideologi. Det er kanskje ikke så rart at et parti som kaller seg Miljøpartiet blir satt i samme bås som sektorpartier som Pensjonistpartiet eller Kystpartiet. Det er bedre å stemme på et parti med et helhetlig verdigrunnlag, enten det er sosialistisk eller liberalt, er argumentet.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Det er riktig at De Grønne ikke har noen ferdigsnekret og rendyrket politisk ideologi på lik linje med sosialisme, kommunisme eller liberalisme.

Lars Gaupset, De Grønne

For det første er dette feil. MDG er en del av to internasjonale og regionale sammenslutninger av grønne partier: European Green Party og Global Greens. I charteret til Global Greens finner en et sett med felles prinsipper som danner basisen for grønn politikk: Økologisk visdom, sosial rettferdighet, respekt for mangfold, ikkevold, deltakende demokrati og bærekraft. I Norge har MDG hentet inspirasjon fra dypøkologien til Arne Næss og økofilosofene, som vektla redusert forbruk og livskvalitet framfor økonomisk vekst.

En berikelse for det politiske Norge

Det er riktig at MDG ikke har noen ferdigsnekret og rendyrket politisk ideologi på lik linje med sosialisme, kommunisme eller liberalisme, men på den annen side har det sjelden gått bra når politiske bevegelser slavisk har fulgt utopiske samfunnsmodeller som har alle svarene på forhånd.

MDG, Venstre og SV springer ut av ulike politiske tradisjoner og ideologier, og det er en berikelse for det politiske Norge å ha flere alternativ å velge imellom. Er du sosialist og grønn, bør du stemme SV. Er du liberalist og grønn, bør du stemme Venstre. Men er du først og fremst grønn, bør du stemme Miljøpartiet De Grønne.

Godt valg!