Mandag kveld skjedde det igjen. Etter hvert som bildene av store, lyse og luftige stuer, kunst, antikviteter, designmøbler og svømmebasseng flimret over tv-skjermen, ble alt rundt meg forandret.
Stua krympet, veggene falmet, sofaen mumlet billig-billig, de grafiske trykkene på veggene skammet seg, peisovnen ville ha et mer tidsriktig design og helst transformeres fra støpejern til kleberstein, sprekken i himlingen ble tydeligere.
– Vi bør vel male taket snart, sa mannen min. Det var han som satt i den billige sofaen.
– Og skifte ut sofaen, sa jeg og kastet et langt blikk inn i TV-ruta, der de glade deltakerne nå hadde kommet til et hjem som virket litt mer gjenkjennelig.
Det varte ikke lenge. Flere store vinduer, flere designmøbler, flere kunstverk. Badehus.
– Vi kan jo slå ned veggen mot spisestua og male alt hvitt, sa jeg. – Da kommer det til å virke større og luftigere. Selv om vi ikke har utsikt.
Mens programlederen i «Hvem bor her» avslørte hvem som bodde hvor, googlet jeg «interiørtrender 2021». I tilfelle det skulle bli noe av rivingen. Jeg fikk 59.000 treff.
Var jeg misunnelig? Ja. Glefsende misunnelig.
Burde jeg skamme meg? Ja. Litt. Det er ekkelt å kjenne misunnelsen gnage. Ekkelt og lite attråverdig. Ikke noe vi vil innrømme. Ikke noe vi vil snakke om.
I «Den Guddommelige Komedie» straffes de som har «sett skjevt», de misunnelige, med botsgang og øyelokk som er sydd fast med jerntråd. I virkeligheten, i den norske virkeligheten, der vi blir fortalt at alle er like og har samme muligheter, får man sammenbitte kjever, høyt blodtrykk og dårlig samvittighet av å være misunnelig.
Jeg bestemte meg for en mental botsøvelse i form av fromme tanker. Det gikk ikke så bra. Så snart den ene fromme tanken var tenkt – den med at det kan være inspirerende å se andres hjem – piplet andre, ikke fullt så fromme tanker fram.
Tanker som handlet om hva som i bunn og grunn blir formidlet i programserien «Hvem bor her?» Til oss som bor i helt alminnelige hjem der ingen akkurat blir overbegeistret når de får se badet.
Og ikke minst – til alle som drømmer om egen bolig, og som – inntil de har spart opp nok egenkapital – betaler en ublu pris for tjuefem «arealeffektive» kvadratmeter til en nyrik bolighai.
Hva slags tanker og ideer, hvilket verdisyn er det som formidles? Hvilke mål skal unge mennesker i etableringsfasen ha å strekke seg etter?
Må man ha 300 kvadratmeter for å bli lykkelig? Og hvis man ikke har det, men 35 såkalt arealeffektive – må man ha ny kjøkkeninnredning og benkeplate av carraramarmor for å be venner på middag?
Må man eie noe som får folk til å slippe ned haka – ikke av forskrekkelse, men av beundring – for å tørre å invitere noen inn? Hvor ofte må vi kjøpe nye møbler og male gangen for å kjenne oss vel?
Hva skal vi bruke tida vår på?
Hvor befriende hadde det ikke vært å se noen helt alminnelige hjem. Hvor fint hadde det ikke vært å se ting som har en historie, ikke bare en prislapp.
Hvor fint ville det ikke vært om vi hadde vært tilfredse med å bo i et ganske alminnelig hjem med møbler fra Skeidar, Bohus og Ikea.
Med farger som var moderne for ti år siden. Med det vi har og det vi er glad i, og som aldri vil bli avbildet i noen boligkatalog om bildene blir aldri så retusjert.
Det som ser ut som en uhøytidelig konkurranse om å gjette seg fram til hvem som bor i hvilken bolig, handler ikke om det.
Da hadde vi fått vite litt mer om deltakerne. Da hadde vi fått noe annet enn øyeblikksbilder av glansete overflater, marmor og gull og tidsriktig design. Kan hende hadde jeg også sluppet å få lyst til å rive ned veggen og hive ut sofaen.
Jeg har forresten bestemt meg nå. Veggen skal stå og sofaen skal bli.
Men taket, det skal males. Basta.
Se programmet:
