NRK Meny
Kronikk

Hvem blir regnet som menneske?

Vanessa Bairds bilde av afrikanere som drukner i Middelhavet er en karikatur av Europas hvite majoritet. Det rokker ved betrakterens forestilling om at alle har likt menneskeverd.

In the mediterranean sea

'Karikaturen er ikke en karikatur av afrikanere, men av betrakterens blikk. Bairds bilde fremstiller betrakterens blikk på dem som drukner,' skriver Gyrid Gunnes om dette bildet.

Foto: Kunstverk av Vanessa Baird / foto: Ruben Kvamme

Det siste tiåret har den politisk hardtslående karikaturen vært synonymt med avbildninger av Muhammed. Offentligheten er blitt vant til å tenke på tegnerne som forkjempere for ytringsfrihet og troende muslimer som mottakere. Diskusjonene i kjølvannet av disse karikaturene har handlet om ytringsfrihet, flerkultur og terrorisme.

LES: – Tidenes største flyktningkatastrofe i Middelhavet

Ingen gud som blir krenket

Dette er en voldsom reduksjon av karikaturens potensial til å tirre, vekke og skape harme. Den gode og interessante karikaturen rokker ved betrakterens selvforståelse og tvinger henne til å se seg selv og verden på nytt. Derfor har majoriteten det lett når karikaturer i offentligheten i så stor grad har handlet om muslimers reaksjoner avbildninger av Muhammed. Det står dårlig til med karikaturer i Skandinavias offentlighet. Den svenske kunstneren Dan Parks verk beveger seg mellom platthet og rasisme og antisemittisme.

Menneskene er fremstilt rasistiske stereotypier av afrikanske mennesker.

Gyrid Gunnes, prest

Men det finnes unntak. På Kunstnernes Hus hang det nylig en karikatur av den norske kunstneren Vanessa Baird. Den handler ikke om islam. Det er ingen gud som blir krenket i denne tegningen. Hvorfor er det så interessant å krenke gudene? Det er ikke gudene som sitter med den politiske makten i Skandinavia 2015, men politikere. I motsetning til både Lars Vilks og Dan Parks tegninger handler denne tegningen ikke om minoriteten. Den handler om majoriteten.

LES OGSÅ: Lars Vilks: – Jeg drømmer om å rømme

Mennesker som drukner

Vanessa Baird har i utstillingen «Krigens skygge. Politisk kunst i Norge 1914–2014 i Norge» bidratt med bildet «In the mediterranean sea». Betrakteren ser en tegning av mennesker som drukner i Middelhavet. Men umiddelbart blir hun slått av hvordan menneskene er fremstilt. Menneskene er fremstilt rasistiske stereotypier av afrikanske mennesker. De har store lepper, krøllete hår. En har til og med et bein i håret som en hårnål, slik at man assosierer til kannibalisme.

Hvis det du hadde sett drukne var mennesker, kunne da EU og Norges respons på flyktningens drukning da vært så treig, lemfeldig og halvhjertet?

Gyrid Gunnes, prest

Slike fremstillinger av afrikanere er i beste fall forsøk på å eksotifisere og essensialisere afrikanere som «naturlige». På sitt verste er den politiske konsekvensen av slike fremstillinger raseskille, slavehandel og umenneskeliggjøring. Betrakteren blir derfor støtt av bildet. Hva er det Baird vil med dette? Vil ikke dette bli rammet av rasismeparagrafen, på lik linje med Dan Parks bilder i Sverige?

Karikatur av meg

Men så slår det inn over betrakteren: Karikaturen er ikke en karikatur av afrikanere, men av betrakterens blikk. Bairds bilde fremstiller betrakterens blikk på dem som drukner. Bildet sier: Når du ser, er det du ser, rasistiske stereotyper. Du ser ikke mennesker. Hvis det du hadde sett drukne var mennesker, kunne da EU og Norges respons på flyktningens drukning vært så treig, lemfeldig og halvhjertet? Kunne man da i så mange år levd med drukningsdødene, mens vi gråter, sørger og minnes i skrift, betong, riter, når den hvite majoritetsbefolkningen omkommer i ulykker?

FØLG: NRK Debatt på Facebook

Bildet er en karikatur av meg, som tilhørende Europas hvite majoritet. Bildets forslag om at det jeg ser, ikke er mennesker, rokker ved betrakterens selv- og verdensbilde: selvsagt har alle likt menneskeverd. Men hvis dette hadde vært sant, hadde ikke våre regjeringer da handlet annerledes, hadde ikke landets innbyggere tvunget regjeringene til å handle annerledes?

Narren som taler sant når ingen andre tør

Slik sett handler det som skjer i Middelhavet om å finne strategiske løsninger om er politisk mulig. Men det handler også om mer. Dypest sett handler det om spørsmålet: hvem blir regnet som et menneske?

Baird henter karikaturen tilbake der den trives best, nemlig som en tegning som rammer den politiske, økonomiske og ideologiske makten.

Gyrid Gunnes, prest

Bairds tegning er en stor karikatur. Takk Gud for at Gud og Allah og Sønner og profeter for en gangs skyld er satt på sidelinjen! Baird henter karikaturen tilbake der den trives best, nemlig som en tegning som rammer den politiske, økonomiske og ideologiske makten – dem som sitter med makten til å utforme flyktningpolitikk og utenrikspolitikk, og dem som har makt til å stemme på den samme makten. Det er dette som er det visuelle virkemidlets fortrinn sammenlignet med ordet: Å – med en enkel strek – forkaste det trygge og forkludre unnskyldningene.

På sitt beste er karikaturen narren som taler sant når ingen andre tør. Den er den fantasifulle fremstillingen som stiller til skue den ubehagelige sannheten mer presist enn det nøyaktige fotografiet. Den gode karikaturen knuser ekkokammeret. Ikke bare ved å tilføre ny kunnskap, men ved å rokke ved selve verdensbildet.