Kronikk

Hva Trump må lære av Jimmy Carter

Donald Trump bør studere nøye hva godt president Jimmy Carter gjorde for å skape fred mellom Egypt og Israel, og av tabben ved å utelate palestinerne.

ISRAEL-NETANYAHU/CORRUPTION-EXPLAINER

Når Trump møter Netanyahu i kommende Midtøsten-forhandlinger må han ha lært av Jimmy Carters fredsdiplomati, mener kronikkforfatteren.

Foto: Ronen Zvulun / Reuters

Donald Trump bør ta seg tid til å studere Jimmy Carters fredsdiplomati for 40 år siden. Da vil USAs president få med seg både hva han bør og ikke bør gjøre i de bebudede rundene om en ny Midtøsten-avtale.

Daværende president Carter var viktig for fredsavtalen mellom Israel og Egypt, men ødela sjansen for en avtale med palestinerne.

Sadat fortjente fredsprisen, det gjorde ikke Begin.

Forhandlingene på Camp David i 1978 viser at for å lykkes som forhandler så må man være villig til å jobbe hardt og målrettet over lengre tid. Det var denne arbeidsinnsatsen som bidro til at de to uforsonlige fiendene ble enige om en fredsavtale.

Den negative lærdommen kommer fra den freden Carter ikke fikk til mellom Israel og palestinerne. Her viser kildene at Carter ikke turte presse Israel til å forholde seg til Palestina-spørsmålet. Den svakheten visste Israel å benytte seg av.

Knallhardt fredsarbeid ga resultatet

Mens vi venter på at Trump skal lansere sin fredsplan er det verdt å minne om hvor mye arbeidsinnsats som ligger bak et fredsgjennombrudd. Siden 1948 hadde Egypt og Israel kriget mot hverandre fire ganger.

I tretten dager var statslederne i Egypt, Israel og USA samlet på den amerikanske presidentens landsted, Camp David. Spenningen var så intens at Egypts president ikke kunne være i samme rom som Israels statsminister.

Amerikanerne utarbeidet derfor et forhandlingsutkast som de først ga til israelerne, fikk kommentarer på, redigerte, og ga det nye utkastet til egypterne. Så mottok de amerikanske meklerne kommentarer fra egypterne, redigerte dokumentet, og ga det til israelerne for kommentarer. Slik fortsatte det i 23 runder.

Carter brukte mer tid på Midtøsten-konflikten enn noen annen amerikansk president. Da gjennombruddet kom kunne en utmattet president Carter presentere Camp David-avtalen den 17. september 1978.

Carter turte ikke presse Israel.

Etter ytterligere syv måneder med forhandlinger ble fredsavtalen mellom Israel og Egypt signert. Dette regnes som en av de største diplomatiske bragdene i moderne tid.

Gjennom utrettelig arbeid hadde Carter fått to erkefiender til å signere en fredsavtale som innebar full israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte egyptisk territoriene og gjensidig anerkjennelse mellom statene.

Det er ikke uten grunn at daværende president i Egypt, Anwar Sadat og Israels statsminister Menachem Begin fikk Nobels fredspris i 1978.

Lett match for Israel

I boken ‘Arab-Israeli Diplomacy Under Carter’ viser jeg at Carter var den første amerikanske presidenten som innså at palestinerne spilte en sentral rolle i den arabisk-israelske konflikten.

Han snakket om et palestinsk «hjemland» og prøvde å åpne direkte samtaler med PLO. Carter påpekte at de israelske bosettingene er ulovlige og krevde full israelsk tilbaketrekning fra de okkuperte områdene.

Desto mer merkverdig er det derfor hvor fraværende palestinerne ble i avtalene Carter fremforhandlet. Min gjennomgang av alle Camp David dokumentene viser at i runde etter runde ble palestinernes krav svakere og svakere, før de ble fullstendig tømt for verdi.

Temaer som palestinsk selvbestemmelsesrett, israelsk tilbaketrekning, Jerusalem og flyktningspørsmålet ble fjernet fra teksten.

Carter brukte mer tid på Midtøsten-konflikten enn noen annen amerikansk president.

Forklaringen er å finne i kraften som lå bak partenes posisjon og Carters manglende vilje til å sette makt bak kravet om at palestinske spørsmål skulle med. Han og Begin kranglet, men uten reelt press visste den israelske statsministeren at kranglene ikke ville få konsekvenser. Sadat var på sin side kun opptatt av egyptisk fred med Israel og en allianse med USA.

Carter ville gjerne ha en «helhetlig fred» som involverte Palestina-spørsmålet og var villig til å legge hundrevis av arbeidstimer inn i konflikten. Det var med på å redde en fredsavtale mellom Egypt og Israel, men uten vilje og evne til å presse Israel til å gi konsesjoner for en fred med palestinerne, ble freden aldri "enheltlig".

Begin fortjente ikke fredsprisen

Begin visste at han kunne strekke strikken langt i forholdet til USA, uten å risikere at den skulle ryke.

Ved Nobelprisutdelingen i 1978 skrev Carter i sin dagbok: «Sadat fortjente den; det gjorde ikke Begin.» Etter sitt første møte med Carter beskrev Begin USAs president som en «krembolle».

Nåværende statsminister i Israel, Benjamin Netanyahu kan si det samme om Trump. Da Trump ga Jerusalem til Israel uten å kreve noe tilbake, kunne Netanyahu le hele veien tilbake til USAs nye ambassade i David Flusser Street i Jerusalem. Den type diplomati øker ikke sannsynligheten for fred, det bare svekker USAs troverdighet.