Hopp til innhold
Kronikk

Hva smiler han av?

Jeg tror det handler om mannlighet.

Philip Manshaus

En idé Philip Manshaus har tatt til seg, er tanken om at mannligheten er i krise, at hvite menn er feminisert og domestisert, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Da nyheten kom den 10. august om at enda en ung norsk mann hadde gjort seg til terrorist, fikk jeg en melding fra en venn av meg i Sverige, hun skrev:

«Hva er det som skjer hos dere, er det noe alvorlig galt i Norge?»

Jeg burde svart at det er noe alvorlig galt mange steder i den vestlige verden, også i Sverige, men jeg var så satt ut av det jeg nettopp hadde fått vite at jeg bare sa: ja, det må være noe galt hos oss.

Og det er det jo. Noe er alvorlig galt.

Det ser ut til å ha vokst frem en forestilling om at aggressivitet er det normale for menn.

Norge er et lite land, og da jeg så den 21 år gamle Philip Manshaus smile til journalistene under fengslingsmøtet, satt jeg med en følelse av kvalme og raseri, men også en urovekkende fornemmelse av skyld.

Jeg har voksne barn som er født omtrent samtidig med Manshaus, og det tok ikke mange timene før jeg oppdaget at jeg har møtt flere mennesker som kjenner ham.

Det forsterket følelsen av at jeg kunne vært faren hans.

Det forsterket følelsen av at jeg kunne vært faren hans, og jeg ble sittende på nettet og lese alt jeg fant som kunne forklare hvordan slike handlinger kan begås av en mann – noe i meg ville helst kalle ham en gutt – som tilsynelatende hadde klart seg bra hittil i livet.

Jeg har sittet på skoleavslutninger og sett de unge glatte ansiktene til barn og ungdommer når de fremfører noe, sammen med andre foreldre har jeg kjent følelsen av at disse nye unge livene er det mest håpefulle vi har, at det er de som skal gjøre verden bedre.

Slik må Philip Manshaus og stesøsteren hans, Johanne Zhangjia Ihle-Hansen, også ha blitt sett av sine.

Og så har han trolig drept henne, brutalt og dumt, før han gikk bevæpnet inn i en moské for å slakte ned de som var der. At han mislyktes med det siste fordi han ble overmannet av en 65-åring, gjør ikke saken mindre alvorlig.

Alt er ødelagt rundt ham. Hva handler dette om?

Jeg tror det handler om mannlighet.

Flere mannlige akademikere og forfattere har bygd seg opp som samfunnsdebattanter ved å hevde at norske menn ikke får lov til å være mandige nok.

Mange unge menn har ødelagt livet for andre og seg selv tidligere også. Men det å gjøre seg til terrorist er noe annet.

Når unge ensomme menn planlegger drap og massedrap på uskyldige og uforberedte mennesker føles det som noe nytt, noe vi ikke har sett før, ikke før Anders Behring Breiviks sprengte en bombe utenfor regjeringskvartalet i Oslo og skjøt ned forsvarsløse ungdommer på Utøya.

Manshaus er tydelig inspirert av Brenton Tarrants groteske nedslakting i Christchurch i mars i år, og Tarrant var tydelig inspirert av Breivik. Det føles feil å bruke et ord som «inspirert» om noe så destruktivt og voldelig, men det er opplagt at det er skapt et mønster, som flere etterligner.

Tarrants såkalte manifest handler om det han kaller «den store utskiftningen», en konspirasjonsteori som lever friskt på ulike nettfora, om at den hvite rasen blir byttet ut med islamske innvandrere.

En annen idé han har tatt til seg fra ulike nettsamfunn, er tanken om at mannligheten er i krise, at hvite menn er feminisert og domestisert.

I tillegg til innvandringen anfører Tarrant den synkende fødselsraten blant hvite europeere som et av mange tegn på en systematisk utskiftning av den hvite befolkningen. Som konspirasjonsteoretikere flest, hevder han at dette er et faktum myndigheter og media holder skjult for befolkningen.

Manshaus har tydeligvis gjort disse tankene til sine.

En annen idé han har tatt til seg fra ulike nettsamfunn, er tanken om at mannligheten er i krise, at hvite menn er feminisert og domestisert.

Manshaus skal ha sagt at kvinner burde «holde seg på kjøkkenet og ligge unna arbeidslivet».

Det er noe hjelpeløst over et sånt utsagn når det blir sagt av en ung mann som ikke kan ha mange forhold bak seg. Det ser mest ut som et forsøk på å skape seg en identitet, velge side i verden.

Og verden er delt, kanskje mer enn på lenge, men frontlinjene er uklare og i bevegelse.

Egentlig er det vanskelig å se hvordan de islamfiendtlige holdningene kan henge ideologisk sammen med antifeminismen – mange reaksjonære islamister ville jo vært enig med Manshaus i at kvinner burde holde seg unna arbeidslivet.

Islam vil vi ikke snakke om fordi vi er redde for å fremstå som rasister.

Men det er ikke poenget.

Poenget er at det har blitt skapt en fortelling om sammensvergelser og krise, og at de som bestemmer seg for å tro på dette, gjør seg selv til aktører i en voldsfantasi – som leves ut IRL.

Å lese om disse teoriene er som å gå inn i en tegneserieverden der alt er karikert. Det er uklart hvor alvorlig disse ideene er ment, ofte har de preg av bevisst overdrivelse, ond humor og konspirative impulser.

Men det hjelper ikke å si at denne måten å se verden på er barnslig, umoden eller urealistisk, eller at den ikke er i kontakt med hvordan de fleste mennesker lever. Noe av poenget er at det karikerte gir mening fordi det er karikert, og at det presenteres som en sannhet som har blitt holdt skjult for oss.

Antakelig er det sant at unge menn som har vært innadvendte og ensomme lett kan bli påvirket av aggressive og alternative miljøer på nettet. Det kan sikkert også tenkes at gamere som har sittet mye alene foran pc-skjermer er lettere disponert for å skyte ned mennesker, som om det foregår i et spill, uten at de får kontakt med virkelige følelser.

Rasisme er vanlig, ikke et unntak.

Men likevel. Hvordan kan det skje? Hvor kommer disse holdningene fra?

Svaret er selvfølgelig at de er utbredt i samfunnet, at de deles av mange, ofte på et instinktivt og ikke formulert nivå.

Rasisme er vanlig, ikke et unntak.

Mange etnisk hvite nordmenn er redde for innvandring. Vi er redde for å miste de privilegiene vi har, vi vil ikke dele dem med altfor mange andre.

Den venstresiden jeg identifiserer meg med, har i liten grad villet snakke om dette, det har blitt overlatt til ytterste høyre, og deres svar har vært å skape fiendebilder og piske opp hat.

I tillegg har religionskritikken forstummet fullstendig, antakelig fordi ingen av oss gidder å diskutere kristendommen lenger, den virker jo vennligere og ufarligere enn før.

Islam vil vi ikke snakke om fordi vi er redde for å fremstå som rasister. Igjen har det blitt overlatt til deler av høyresiden å spre mistenksomhet.

Siv Jensen er finansminister i Norge, men holder fortsatt på at snikislamisering er et presist uttrykk for tendenser i samfunnet.

Da mener jeg ikke den ekstreme høyresiden som marsjerer i gatene.

Siv Jensen er finansminister i Norge, men holder fortsatt på at snikislamisering er et presist uttrykk for tendenser i samfunnet, som om det er en bevisst konspirasjon som skjer bak ryggen på henne.

Det har også i lang tid vært lett å hevde at det norske samfunnet er feminisert.

Argumentene for hva det er som gjør menns situasjon i Norge så vanskelig, er vage og for det meste emosjonelle.

Flere mannlige akademikere og forfattere har bygd seg opp som samfunnsdebattanter ved å hevde at norske menn ikke får lov til å være mandige nok, at gutter blir hengende etter på skolen, og at dette skyldes en likestilling som har gått «for langt».

Argumentene for hva det er som gjør menns situasjon i Norge så vanskelig, er vage og for det meste emosjonelle.

Etter metoo-bevegelsen har denne typen diskusjoner nesten blitt borte, men holdningene finnes helt sikkert fortsatt, de kommer bare ikke til uttrykk offentlig.

På den andre siden har diskusjonene rundt menns overgrep for en del kvinnelige feminister ført til en avvisning av det mannlige i seg selv. Den engelske journalisten Suzanne Moore skriver i The Guardian at alt snakk om «maskulinitetens krise» er et alibi.

Maskuliniteten er krise, skriver hun, og det er likevel den som sitter med makten. I én forstand er det lett å gi henne rett.

Men hva skal yngre menn som prøver å finne en vei i livet, stille opp mot dette?

Et opplagt problem er at begge sider forenkler bildet av hva det mannlige kan være. Det ser ut til å ha vokst frem en forestilling om at aggressivitet er det normale for menn.

For meg ser blandingen av konspirasjonsteorier, nazieffekter, nasjonalisme, kristendom og troen på en usårbar mannlig autoritet absurd ut, nesten komisk.

Likevel er den livsfarlig.

Det er ikke så merkelig at unge menn eller unge kvinner er på jakt etter en stor sak som kan gi mening i tilværelsen.

Og jeg tror mange av oss – voksne kvinner og menn – skal ta inn over oss at vi også er med på å skape dette samfunnet, der hat og brutalitet ser ut til å koke like under velstandens overflate.

Nå tror jeg han smiler fordi han er stolt.

Da jeg så videoen fra fengslingsmøtet første gang, der Philip Manshaus smilte til journalistene, tenkte jeg at han var usikker, at han ikke visste hva han gjorde.

Jeg ville så gjerne tro det. Men jeg har sett den videoen om igjen flere ganger.

Nå tror jeg han smiler fordi han er stolt, og at han er stolt fordi han synes han har gitt seg selv en oppgave, og at livet hans har fått en høyere mening.

Kronikken er opprinnelig publisert i den svenske avisa Expressen, og publisert med forfatterens tillatelse.