Til mine venner som bor utenfor Tyrkia:
Jeg skriver dette for å la dere vite hva som egentlig har foregått i Istanbul de siste fem dagene. Jeg føler at jeg personlig må skrive dette, fordi mesteparten av tyrkisk media er blitt kneblet av myndighetene. Det er kun gjennom jungeltelegrafen og Internett at vi kan uttrykke oss og rope etter hjelp og støtte.
For fire dager siden samlet en gruppe folk seg i Gezi-parken i Istanbul. De fleste hørte ikke til en spesiell organisasjon eller ideologi. Mange av mine venner og studenter var blant dem. Deres begrunnelse var enkel: De ville protestere mot og stoppe byggingen av enda et kjøpesenter i sentrum av byen, og redde parken. Det finnes utallige kjøpesentre i Istanbul, minst ett i hvert nabolag!
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Foran maskinene
Nedhoggingen av trærne skulle begynt tidlig forrige torsdag. Folk gikk til parken med sine tepper, bøker og barn. De satte opp telt og overnattet under trærne. Tidlig om morgenen, da bulldoserne begynte å dra de 100 år gamle trærne opp av jorden, reiste de seg for å stoppe ødeleggelsene.
De gjorde ikke noe annet enn å stå foran maskinene. Ingen aviser eller tv-kanaler var der for å rapportere om protestene. Det var en total media-formørkelse.
Men politiet kom med vannkanoner og pepperspray. De jaget folkemengden ut av parken.
Til fots
Om kvelden mangedoblet tallet på demonstranter seg. Det gjorde også politistyrken. Samtidig stengte de lokale myndighetene i Istanbul alle veiene som fører opp til Taksimplassen, hvor Gezi-parken ligger. Undergrunnsbanen var stengt, ferger kansellerte, veier var blokkerte.
Likevel tok flere og flere mennesker seg opp til bysentrum til fots.
De kom fra alle deler av Istanbul, fra alle sosiale lag, med ulike ideologier og religioner. De samlet seg for å forhindre ødeleggelsen av noe større enn parken.
Retten til å leve som hederlige borgere i dette landet.
Min venninne ble truffet
De samlet seg og marsjerte. Politiet jaget dem med pepperspray og tåregass, og brukte tanks mot folk som tilbød politiet mat. To unge mennesker skal ha blitt overkjørt av panservognene, med døden til følge. En annen ung kvinne, en venninne av meg, ble truffet i hodet av en tåregasspatron. Politiet skjøt dem rett inn i folkemengden. Etter en tre timer lang operasjon ligger hun fortsatt på intensivavdelingen på sykehuset og tilstanden er kritisk. Når jeg skriver dette, vet vi fremdeles ikke om hun kommer til å overleve. Dette innlegget er dedisert til henne.
Disse menneskene er mine venner. De er mine studenter og slektninger. De har ingen «skjulte motiver», slik staten liker å hevde. Deres motiv er uttalt og krystallklart. Regjeringen selger hele landet til storkapitalen, til bygging av kjøpesentre, luksusboliger, motorveier, demninger og atomanlegg. Regjeringen er på utkikk etter (og fabrikkerer, om nødvendig) enhver unnskyldning for å angripe Syria mot deres eget folks vilje.
Respekt fra staten
På toppen av dette har regjeringens kontroll over folks privatliv blitt uutholdelig den siste tiden. Staten, med sin konservative agenda, har vedtatt en rekke lover og reguleringer om abort, keisersnitt, salg og bruk av alkohol og til og med fargen på leppestiften til flyvertinner.
Mennesker som marsjerer i sentrum av Istanbul krever retten til å leve fritt og motta rettferdighet, beskyttelse og respekt fra staten. De krever å bli involvert i beslutninger som tas om byen de lever i.
Det de har fått i stedet er overdreven maktbruk og enorme mengder tåregass skutt rett inn i ansiktene deres. Tre mennesker skal ha mistet øynene sine.
Samlet seg i gatene
Likevel marsjerer de fortsatt. Hundretusener er med dem. Noen tusen til kom over Bosporusbroen til fots for å støtte folket på Taksimplassen.
Ingen aviser eller tv-stasjoner var der for å rapportere om hendelsene. De var opptatt med å kringkaste nyheter om Miss Tyrkia og «den rareste katten i verden».
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Politiet fortsatte å jage folk og spraye dem med pepperspray i slike mengder at hunder og katter ble forgiftet og døde.
Skoler, sykehus, til og med femstjernershoteller rundt Taksimplassen, åpnet sine dører for dem som ble skadet. Leger fylte klasserom og hotellrom og ga dem førstehjelp. Enkelte politifolk nektet å bruke tåregass mot uskyldige mennesker og sa opp jobbene sine. Rundt plassen plasserte de forstyrrende elementer for å hindre internettilgang og 3G-nettet ble blokkert. Innbyggere og forretninger i området sørget for gratis trådløstilgang for folkene på gaten. Restauranter tilbød gratis vann og mat.
Folk i Ankara og İzmir samlet seg i gatene for å støtte motstanden i Istanbul.
Vanlige medier fortsatte å vise Miss Tyrkia og «den rareste katten i verden».
Dette innlegget ble først publisert på Defne Sumans blogg 1. juni. Det er oversatt til norsk og publisert på Ytring med kronikkforfatterens tillatelse.
