Hva skjer i Filippinene?

Mens verden rystes over språkbruken til Filippinenes president, regnes han som inkluderende og samlende i hjemlandet.

Rodrigo Duterte knytter neven

Duterte står nå frem som en nasjonalistisk leder som minner utenverdenen på at han er herre i eget hus, skriver kronikkforfatteren.

Foto: ERIK DE CASTRO / Reuters

Kronikkvignett Ytring

«It’s more fun in the Philippines», er velkomstordene til verden fra det filippinske departementet for turisme. Rodrigo Dutertes administrasjon røper at slagordet er modent for utskifting. Hans egen svært så nøkterne livsstil og rett-fra-levra folkelighet er grunner til at han i juli hadde oppslutning fra 91 prosent av de filippinske velgerne, ifølge en mye sitert opinionsundersøkelse.

Men selv om slagordet nå skal fjernes, har det likevel kanskje et snev av sannhet i seg. En oversikt fra gallup.com, Positive Experience Index Scores Worldwide, over lykkefølelse plasserer Filippinene nokså nært toppen – foran Norge og langt foran et land som Japan, der ordet «fun» nærmest er et fy-ord.

Friheter må vike: stengetider i utelivet, røykestopp på offentlige steder, karaokemaskinene slås av, innetider for barn. I et større format av frihetsbegrensning betyr dette for eksempel mindre råderom for gruvedrift og annen miljøfiendtlig virksomhet.

Duterte har fått på plass en miljøvernminister, Regina Lopez. Ministeren har i flere år vært i konfrontasjon med utenlandske interesser som utvinner nikkel og andre mineraler til stor skade for natur og for urbefolkningsgrupper. Jeg kjenner selv til dette fra antropologisk feltarbeid på øya Palawan.

Lykke-toppen

Det lykkebarometrene ikke sier noe om, er forskjellen mellom et snev av lykke, jeg har en fin dag, og en lykke som er mer udefinerbar, staten tar vare på min sikkerhet og en del velferd.

Det urovekkende ved den globale lykkeindeksen er imidlertid at land som skårer høyt på vold, opprørsbevegelser, stoffmisbruk, menneskehandel og sosial ulikhet faktisk er ganske lykkelige. Latin-Amerika er den regionen som har mest lykke, ifølge denne oversikten.

Når det gjelder personlig lederstil kunne en kanskje sammenligne Rodrigo Duterte med avdøde Hugo Chavez i Venezuela.

En kunne for eksempel sammenligne Colombia med Filippinene og finne at personlig lykke i begge landene samvarierer ganske greit med intern uro, fordelings-problematikk på landsbygda, men også med religiøse opptog på merkedager og dyrking av kroppslig skjønnhet i storstilte missekonkurranser.

Brodd mot USA

Når det gjelder personlig lederstil kunne en kanskje sammenligne Rodrigo Duterte med avdøde Hugo Chavez i Venezuela med tanke på kraftuttrykk med brodd mot USA.

Spørsmålet om brudd på menneskerettigheter i kampen mot stoffmisbruk er ikke av ny dato i Sørøst-Asia. Human Rights Watch og FNs spesialrapportør rettet i 2004 hver på sin side en kritikk mot den thailandske statsministeren Thaksin Shinawatra for befalingen om å skyte og drepe amfetamin-smuglere som krysset grensen fra Myanmar til Thailand.

Davao, der Duterte var ordfører, er nå ansett for å være en «trygg» by, og kilder i det filippinske politiet hevder at det på landsbasis har vært 49 prosent nedgang i kriminalitet siden Duterte tok over som president.

Davao, der Duterte var ordfører, er nå ansett for å være en «trygg» by.

Det er imidlertid urovekkende at ifølge politiets egen statistikk er det lite gatekriminalitet i Davao, men alvorlig kriminalitet som drap og voldtekt er nær landstoppen for årene 2010 til 2015.

Det filippinske kommunistiske partiet (CPP), som Duterte nå rekker ut en forsonende hånd til, profilerer seg sterkt mot borgervern-makt i kampen mot narkotika.

Herre i eget hus

Filippinene løsrev seg fra spansk kolonialt styre i 1898. I den sammenheng fikk landet hjelp fra USA, men denne hjelpen måtte innfris gjennom kolonial underlegenhet frem til 1946. Overherredømmet ble beseglet ved tap i den filippinsk-amerikanske krigen mellom 1899 og 1902.

Duterte står nå frem som en nasjonalistisk leder som minner utenverdenen på at han er herre i eget hus. Det er ikke utenkelig at det nettopp er hans USA-kritiske holdning som kan danne bro både mot kommunistiske og muslimske ledere i forhandlinger om en ny maktdeling i det filippinske samfunnet.

I et bredere format handler den om at råderetten som Duterte nå er i ferd med å få, kan gi Filippinene et insentiv til å inngå tosidige forhandlinger med Kina i territorial-striden om rev, grunner og småøyer i Sør-Kina havet, med USA på sidelinjen. USA har ikke ratifisert den internasjonale havrettstraktaten. Den internasjonale voldgiftsdomstolens kjennelse til fordel for Filippinene gir en god forhandlingsposisjon.

Noe må gjøres

Så hvorfor ble Duterte valgt med klart flertall, og hvorfor får han en nå et like klart flertall i det filippinske senatet, der partiet hans PDP-Laban bare fikk 2 av 24 seter i valget?

Duterte står nå frem som en nasjonalistisk leder som minner utenverdenen på at han er herre i eget hus.

Sagt på en enkel måte er vel følelsen blant den filippinske velgermassen den at noe må til – kanskje med tap av en del lykke og kanskje liv – for å oppnå en samfunnsorden der den enkelte kan føle seg noenlunde trygg på at staten, og ikke lokale bosser, er garantister for egen sikkerhet. Samtidig er Duterte en politiker med en historikk som forhandlingsvillig og kompromiss-søkende i spørsmål som er viktige for nasjonens overlevelse.

I de 22 årene Duterte var ordfører i Davao støttet han politisk deltakelse fra kvinner, minoriteter (politiske og etniske), handicappede og lesbiske/homoseksuelle. For mange fremstår han som en samlende politiker.

FØLG DEBATTEN: Facebook og Twitter