Joda: Småbyen lever fortsatt, men den gjør seg best på papiret. Hos Egner, Hamsun og Ibsen danner småbyens vannposter, smågater, dampskipskaier og torg den perfekte rammen for historien. I virkeligheten er den norske småbyen mer tømt for innhold enn noensinne.
Gågate uten makt
Om en by fungerer, handler ikke nødvendigvis bare om tettheten av svenske baristaer eller muligheten for å kunne gli inn i et aktivt saunamiljø. Byens egenart styres heller ikke av tettheten av litteraturhus og signalbygg, eller om antall miljøgater. I bunn og grunn handler byens kjerne om makt og penger, slik det alltid har gjort.
Ser man slik på det, er den norske småbyen tommere enn noen gang, for både makta og pengene har for lengst funnet veien til Oslo, i likhet med alt som kan krype og gå av småbyens oppegående nittenåringer.
Tidlig på 2000-tallet, derimot, var det en viss iver å spore – særlig ute i provinsen. Fra sentralt hold snakket man oppglødd om bredbåndsteknologi, videokonferanser og utflytting av statlige arbeidsplasser. Men resultatet ble den største sammenklumpingen man har sett rundt Oslofjorden siden istiden.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Hva er flerkultur?
Ironisk nok har det sterkeste suget inn mot hovedstaden kommet i et tiår der digital teknologi i prinsippet skulle kunne gjøre det mulig for de fleste av oss å bosette oss akkurat der vi ville. Utviklingen har også satt fart i en periode der mye av det offisielle festtalematerialet har kretset rundt honnørbegeper som «flerkultur» og «mangfold».
Man kan jo spørre seg hva flerkultur og mangfold egentlig er. Betyr det mer enn at man har lært seg å lage thaimat fra grunnen av? Mer enn at man ber drosjesjåføren skru opp når det spilles bollywood i bilen? Mer enn at man legger an sitt aller mest inkluderende smil når den kurdiske vaskebyrå-vikaren kommer og tømmer papirbøtta ved siden av pulten på jobben? Eller betyr flerkultur at man faktisk har flere måter å leve på – ikke bare i en by, men i flere byer, over hele landet.
Mangfoldet som forsvant
En gang i tiden var norske småbyer fulle av lokalt særpreg. Lokale banker lånte penger til lokale bryggerier, og lokale busselskaper fraktet passasjerer og gods til lokale hoteller. Hvert sted hadde sine løsninger, hver by sitt uttrykk. Summen av alle disse lokale særegenhetene, kan sammenfattes i det merkelige ordet kultur (selv om det idag er mest brukt om kurdiske matfestivaler, nonfigurativ keramikk og tippemiddelfinansierte ballbinger).
Og selv om sentimentalitet sjelden er noen god kur for å finne morgendagens løsninger, er det verdt å huske at det faktisk fantes en tid før kjedemonopol og sentralisert kundebehandling.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Byen som gjentar seg
For den gangen hadde den norske småbyen preg, om ikke annet. Man kunne faktisk ane at man var i en ny by, når man gikk av toget eller bussen. I dag, derimot, er det den samme byen som gjentar seg over alt: Et evigvarende KappAhl-utsalg, omkranset av den samme Brun & Blid-sjappa og de samme Nikita-salongene som du finner i alle andre byer på ruta.
Filialiseringen er total: Kjedebutikker og kjøpesentre har utradert det meste av det opprinnelige næringslivet, lokale småaktører er for lengst kjøpt opp og kledd om av hotellkjeder og storbanker. Alle servicenumre fører til Oslo, og personlig kontakt er for lengst byttet ut med webskjema og 800-nummer.
Resultatet er en slags infantilisering av småbyen, der det meste av beslutninger tas andre steder. I møte med utenbys eierskap og politisk detaljstyring, blir småbyen redusert til et barn: Kommunestyrets oppgave blir å finne den mest joviale måten å gå i underskudd på, mens det lokale handels- og næringslivets oppgave er å møte opp på kurshelger i Oslo og gjennomføre de salgskampanjene de får instruks om der.
Dermed har den norske småbyen – sakte, men sikkert – utviklet seg til å bli en arena for en offentlig ansatt middelklasses slumring, kun avbrutt av høylytte kampanjedager hos naive, nyinnflyttede franchisetakere. Om natten drømmer de om et annet liv, et liv med kunder og liv i sentrum.
Satset på småbyen
Selv var jeg en av dem. I 2012 flyttet vi mot strømmen: Ut av Oslo og hjem til småbyen. Tiden vil vise om det var et smart trekk. Småbylivet jeg kom tilbake til, er rikt og fritt – med lave skuldre og høy himmel.
Med skamfull entusiasme snakker vi om hvor deilig det er å ta bilen til matbutikken, parkere utenfor inngangsdøren og bære varene inn på kjøkkenet i en kjedet enebolig – ting som i vårt tidligere Grünerløkka-liv både fortonet seg som science fiction og et forstadium til døden.
Men småbylivet leverer, det. Lørdager på biblioteket avløses av turer i skogen og handleturer mellom lave trehus. Hvor lenge vi kan få lov til å fortsette å ha det slik, er derimot usikkert.
For så lenge småbyen gradvis tappes for både status, innflytelse og egenart, er det snart ikke annet å gjøre for byens befolkning enn å bestille flyttebil og dra dit hvor alle de andre er: Til Oslo, dit alle fornuftige mennesker for lengst har funnet veien.
Innimellom er det nemlig vanskelig å se at landets ledende politikere har andre ambisjoner for landet vårt enn at det skal bli en eneste stor døgnåpen 7-Eleven, beliggende et sted på det sentrale østlandsområdet.
Det burde kunne gå an å ønske seg noe mer.