Hva om Norge stemte ja til EU i 1994?

På denne dagen for 20 år siden sa et flertall av velgerne nei til norsk EU-medlemskap. 52,2 prosent stemte mot, 47,8 prosent stemte for. Hva kunne skjedd hvis flertallet hadde stemt ja?

Det korte svaret er: «Mye av det samme.» Grunnen er at Stortinget to år før folkeavstemningen ratifiserte avtalen om Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). EØS-avtalen trådte i kraft i januar 1994. Det er altså to europapolitiske begivenheter som jubilerer i år og forbindelsen mellom dem er åpenbar.

Mer europeisk samarbeid

Med EØS-avtalen ble Norge en del av EUs økonomiske integrasjonsprosjekt hvor målet, først formulert i Romatraktaten fra 1957, er et felles marked, uten hindre for fri bevegelse på tvers av landegrensene. EØS-avtalen erstattet avtalen mellom Norge og EF fra 1973 om frihandel med industrivarer og omfattet også tjenester, personer og kapital. Samarbeidet med EU ble altså mer omfattende.

Samtidig, og i denne sammenheng viktigere, endret EØS-avtalen samarbeidets karakter. Mens den gamle avtalen var statisk, var den nye dynamisk: den skulle utvides i takt med utviklingen av EUs indre marked. EØS-avtalen koblet Norge til et EU i utvikling og 1994 ble dermed ikke bare året da Norge sa nei til EU, men også året da europeiseringen av Norge skjøt fart. Antall EU-rettsakter som Norge har overtatt fra EU gjennom EØS-avtalen kan tjene som illustrasjon: I 1992 var dette 1875. Høsten 2013 passerte vi rettsakt nummer 10.000.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Adgang til EUs indre marked

EØS-tilknytningen var resultatet av en villet politikk. Norske myndigheter hadde siden 1970-tallet, på egen hånd og via EFTA, arbeidet for å utvide forholdet til EF. Motiveringen var økonomisk og i pakt med den som kan spores bak de norske søknadene om EF-medlemskap på 1960-tallet: Målet var å hindre diskriminering på det vesteuropeiske markedet.

Norske regjeringer var forut for EØS-avtalen i det hele tatt bemerkelsesverdig lite opptatte av å fremheve de politiske målsettingene bak den overstatlige integrasjonsprosessen i Europa. EFs beslutning fra 1986 om å bygge ned gjenværende handelshindringer innen utgangen av 1992 forsterket opptattheten av å sikre norske økonomiske interesser. EØS-avtalen ga det norske myndigheter lenge hadde bedt om: adgang til EUs indre marked på noenlunde like vilkår som EUs medlemsland.

HØR: Tilbakeblikk i Politisk Kvarter til 1994

Konsekvenser for landbruket

På de områdene som er omfattet av avtalen ville derfor rammebetingelsene vært omtrent de samme, også med et ja i folkeavstemningen for 20 år siden. På områder som i dag ligger utenfor samarbeidet med EU ville situasjonen vært annerledes. Resultatet av medlemskapsforhandlingene mellom Norge og EU tilsier at Norge i EU ikke ville fått permanente unntak fra bestemmelsene i EUs landbrukspolitikk. Beslutningene i våre naboland om å bli stående utenfor eurosonen gir grunn til å tro at dette ville vært mulig også for Norge.

EU er dypest sett et politisk prosjekt. Et ja i 1994 ville gjort Norge til del av den politiske integrasjonsprosessen i Europa, karakterisert av målet om en stadig tettere union og avståelse av nasjonal suverenitet til overstatlige institusjoner.

SE DOKUMENTAR: Nei og atter nei - Norge og EU i 50 år

Ikke et særnorsk fenomen

I folkeavstemningen høsten 1994 var ønsket om å bevare selvråderetten, om å sikre folkestyret og lokaldemokratiet, de suverent viktigste nei-argumentene. Det norske nei til det politiske integrasjonsprosjektet ble samtidig et nei til deltakelse i de institusjonene som i dag foreslår, utformer, vedtar og kontrollerer den EU-lovgivningen vi er underlagt. Det minner oss om at hegning om selvråderetten på ingen måte er et særnorsk fenomen. EU har gjennom hele sin historie praktisert prinsippet om at unionens lovgivning skal utformes og vedtas av unionens medlemmer alene.

Den norske folkeavstemningen høsten 1994 etterfulgte tilsvarende avstemninger i Østerrike, Finland og Sverige. I alle land pekte velgerne på hensynet til demokratiet som sin viktigste grunn til å stemme nei. I Østerrike og Finland ble resultatet et klart ja. I Sverige var resultatet like jevnt som i Norge, men med motsatt fortegn. Den svenske regjeringen hadde søkt om EU-medlemskap i juli 1991, før EØS-forhandlingene var avsluttet. Begrunnelsen var at den ikke bare ønsket markedsadgang men også medbestemmelse.

Ny norsk søknad

I Norge argumenterte regjeringen helt frem til Stortingets ratifisering av EØS-avtalen i oktober 1992 for at EØS-tilknytningen var et selvstendig alternativ. Søknaden om fullt EU-medlemskap ble sendt i november samme år. Den er nærliggende å tenke at innenrikspolitiske hensyn her kom i veien for utenrikspolitiske mål.

Dagens skyhøye EU-motstand henger tett sammen med krisen som siden 2008 har herjet mange av EU-landene. Går vi tilbake til 2002, viste meningsmålingene flertall for norsk EU-medlemskap. 2002 var året da EU innførte euro som fysisk valuta. Tilliten til integrasjonsprosjektet var høy og det samme var det norske rentenivået.

Norge er ikke et annerledesland. En mindre råvaredrevet norsk økonomi eller svekkede rammebetingelser for norsk næringsliv som følge av en handelsavtale mellom EU og USA kan fort resultere i en ny norsk søknad.