Hva nå, MDG?

MDGs utålmodighet har alltid vært en styrke. Etter stortingsvalget har man spurt seg om det også kan være en svakhet og et hinder for videre vekst. Det mest interessante er hvilke svar de selv finner i jakten på sitt eget handlingsrom i det politiske landskapet.

MDG står i en mer definerende, spennende brytningstid. Enten forblir MDG et maktparti i noen store byer, men et nisjeparti i rikspolitikken, eller så lykkes partiet i å ta det siste store steget også nasjonalt. Veien dit er brolagt med mange indre spenninger, som kommer til syne allerede under helgens landsmøte.

Vokste ikke inn i himmelen

MDG ble registrert og stilte til sitt første stortingsvalg på slutten av 80-tallet. I 1991 fikk de sine første lokalpolitikere i Trondheim og på Nesodden. Først i 2012 var oppslutningen på målingene stor nok til ikke å ramle i «andre»-kategorien. Høsten 2012 ble de målt til ett stortingsmandat for første gang på våre målinger.

MDG fikk være med i NRK-valgkampen i 2013, da folk i og utenfor partiet så for seg et nasjonalt gjennombrudd. 2,8-resultatet valgnatta sikret Rasmus Hansson en stortingsplass. Ved kommunestyrevalget i 2015 fikk partiet 4,2 prosent og fikk byrådsmakt i Oslo og ble med å styre Trondheim. Sperregrensen 2017 var et naturlig mål, men det endte med 3,2 prosent.

I 2021 manglet partiet noen få tusen stemmer for å komme over 4 prosent som ville gitt en mer enn dobbelt så stor stortingsgruppe som i dag.

Det grønne MDG-treet vokste ikke inn i himmelen. Ikke engang over sperregrensen.

Det var egentlig ikke til å tro. Miljøsaken stod uvanlig sterkt i velgernes bevissthet i 2021. MDG hadde aldri hatt en så stor valgkamporganisasjon og et så trimmet apparat. Lokale og nasjonale profiler og erfaring. Likevel holdt det ikke til å bli «et ordentlig parti» målt i størrelse på Stortingsgruppa.

Så hva nå, MDG?

Brytningstid

Siden den forsmedelige valgnatta har følgende skjedd:

MDG har felt en knallhard dom over seg selv.

Krasse. Kompromissløse. Radikale. Umodne. Ensporede.

Selvangivelsen i valgevalueringen maner til en ny kurs. Diagnosen var omstridt internt.

Etter at Une Bastholm overraskende trakk seg som leder, ble evalueringsgeneral Arild Hermstad valgt til partileder med en hel stemmes overvekt. Partiet var delt.

Den nye ledelsen har brukt tid på å forankre en ny strategi frem mot stortingsvalget i 2025 hvor man skal bredde ut partiet som et svar på evalueringen fra forrige valg. Strategien er omdiskutert internt.

Solidaritet og grønne jobber

Arild Hermstad brukte store deler av sin landsmøtetale til å snakke om internasjonal solidaritet og behovet for å minske forskjeller i Norge.

SV-velgere og Ap-velgere vil nok kunne nikke til et slikt budskap.

MDG vil også snakke positivt om næringslivet, nye, grønne jobber og ikke minst anerkjenne næringslivets sentrale rolle i klimaomstillingen.

Høyre- og Venstre-velgere vil nok være enige i et slikt budskap.

Men hva skjer i det øyeblikket det kompromissløse, utålmodige klimapartiet snakker om iPad på skolen eller interseksjonell feminisme?

Er det samfunnet trenger MDG til? Eller er det det MDG trenger talerstolen sin til?

Det er derfor bredden diskuteres internt.

MDGs store mulighet er navnet og tydeligheten. MDGs store trussel er å bli parodien på seg selv.

Historien har vist at klimasaken ikke er nok. Spesielt ikke når andre partier har gjennomgått klimapolitikken sin og velgerne setter helse og personlig økonomi høyere.

Klima og naturkrisene er likevel fundamentale. Tross mer midlertidige kriger, pandemier og renteøkninger.

Kampen om mellomtittelen

MDG kaller seg et blokkuavhengig parti når de blir spurt om venstreside eller høyreside i politikken. De setter alltid forstørrelsesglasset på konfliktlinjen mellom «grønt og grått».

Fredag vedtok MDG nytt prinsipp-program.

Nå avslås klimapolitikk som er «bastant» og et annet forslag avvises fordi partiledelsen vil «holde språket mest mulig prinsipielt og positivt fremfor problembeskrivelse».

Det må være en naturlig oppfølging av valgevalueringen fra 2021.

Partiet opprettholder sin viktigste skillelinje mot andre partier, vekstkritikken. Selv om partiet ikke vil ha negativ vekst, understrekes det at grønn økonomi ikke kan være avhengig av vekst.

MDG bestemte seg for å snakke positivt om velferdsstaten, ikke velferdssamfunnet. Mellomtittelen til dette kapitelet var opp til votering.

Klimapolitikkens plass. Synet på økonomisk politikk. Rød eller blå språkdrakt om velferden vår.

Alt dette viser et parti som prøver å definere seg selv igjen.

EU-slaget før kommunevalget

EU-debatten fredag kveld ble i stor grad en taktisk debatt, fremfor reell politisk debatt om hva som gagner Norge, klimaet og for den saks skyld EU.

Debatten handlet i stor grad om faren for at MDGs standpunkt vil skygge for klimapolitikk og lokale saker før et kommunestyrevalg.

EUs klimapolitikk og behovet for internasjonalt samarbeid i klimasaken ble trukket frem som sterke argumenter for et norsk EU-medlemskap på sikt.

Fredag stemte landsmøtet ned forslag om å utsette eller sende EU-saken til uravstemning blant alle partiets medlemmer. Saken skal dermed stemmes over lørdag.

Uansett vedtak omtales EU og internasjonalt samarbeid som viktig. Partiet skal kun ta stilling til om Norge skal starte forhandlinger med EU, og at dette forhandlingsresultatet skal forelegges folket for en rådgivende folkeavstemning.

For et parti som trenger en bredere politisk plattform, er det kanskje nødvendig å avklare viktige utenrikspolitiske standpunkt. Det er EU-spørsmålet definitivt.

Et positivt syn på norsk EU-medlemskap er en logisk videreføring av MDGs øvrige politikk og i harmoni med den europeiske, bevegelsen av grønne partier.

Men for et parti som skal samle seg om en vei videre, er det en djerv debatt å starte med.