Kommentar

Hva nå, Erdoğan?

Det var politivold som brakte folk ut i gatene i Tyrkia. Men det virker som myndighetene tror at det som ikke virket da, kan ha sin effekt nå, skriver NRKs Midtøsten-korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen.

tyrkia-opptøyer

Både Tyrkia og Erdogan går en ustabil og viktig sommer i møte, skriver NRKs korrespondent Sigurd Falkenberg Mikkelsen. Her fra utkanten av Gezi-parken.

Foto: ANGELOS TZORTZINIS / Afp

Barrikadene demonstrantene hadde satt opp var ikke til stor hjelp da politiet bestemte seg for å rykke inn.

Mannsterkt forserte opprørspolitiet metall- og mursteinshindringene. Da de var inne på Taksim-plassen teppebombet de den med tåregass, spylte demonstrantene unna med vannkanoner og rev ned banner og bilder som var hengt opp og som gjorde at sentrum av Istanbul minnet om en blanding av Roskilde-festivalen og en politisk sommerleir.

Politiet er fortsatt på plassen.

Like bortenfor holder en mindre gruppe demonstranter fortsatt stand, under noen trær, trærne i Gezi-parken som satt i gang det hele og som har rystet Tyrkia.

Politivold

Det var politivold som brakte folk ut i gatene, som gjorde at dette utviklet seg fra en miljøvernprotest til en nasjonal krise.

Men det virker som myndighetene tror at det som ikke virket da, kan ha sin effekt nå. Angrepet på Taksim kom like etter at guvernøren i Istanbul hadde lovet at politiet ikke skulle angripe.

Båndet mellom myndigheter og folket som protesterer eller sympatiserer med demonstrantene er brutt.

I tillegg har Erdogan har sagt at han vil sende sine folk ut på gatene i helgen. Gjør han alvor av det, kan det gå mot en langt farligere situasjon enn det vi har sett til nå.

Kulturkamp

Demonstrantene har rettet sitt sinne mot Erdogan personlig, både mot lederstilen hans og mot politikken han har ført de siste årene.

Gezi-parken var bare den siste brikken i det som for demonstrantene er et tydelig bilde av en mer autoritær regjering som vil påtvinge dem en mer konservativ og religiøs levestil.

Utenlandsk media har brukt mye tid på alkoholspørsmålet, det samme gjør Erdogan, som feilaktig gjentar påstander om alkoholbruk i moskeer – et tema som selger i Berlin gjør det også i Kars, om enn med motsatt fortegn.

Men dette er en mye bredere politisk makt- og kulturkamp.

Det er sant at det drikkes på plassen, men det er ikke Efes, det nasjonale ølmerket, som er det viktigste her.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, NRKs Midtøstenkorrespondent

Det er sant at det drikkes på plassen, men det er ikke Efes, det nasjonale ølmerket, som er det viktigste her.

Det viktigste er at demonstrantene, i hvert fall slik jeg har oppfatt dem under flere samtaler, ønsker å hegne om både en frihet til å leve livene sine slik de selv ønsker, at de kan være frie til å uttrykke seg, og at de ønsker å gjøre Tyrkias institusjoner mer demokratiske.

Det er en bred og sammensatt gruppe som gjør opprør mot en form for demokrati, som vi også ser i andre deler av Midtøsten, der en valgseier gjør at seierherrene mener de har rett til å ture fram som de selv ønsker.

Erdogan og de Gaulle

Sammenlikninger har begrenset verdi, og det har vært foretatt mange av dem, mer eller mindre heldige, siden opptøyene startet.

Selv har jeg ikke kunnet unngå å tenke på Frankrikes tidligere president Charles de Gaulle og måten han håndterte opprøret i Paris i 1968 på.

De Gaulle dro til Romania, Erdogan til Nord-Afrika. Begge var i utakt med en viktig og toneangivende del av befolkningen, den utdannede ungdommen som hadde nytt godt av år med økonomisk oppsving og friheten det medfører.

For de Gaulle var det begynnelsen på slutten.

Det store spørsmålet ved siden av det som skjer på Taksim, er hva som skjer internt i partiet hans, AKP.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, NRKs Midtøstenkorrespondent

Det er på ingen måte gitt at det samme vil skje med Erdogan, men hans posisjon er svekket, i hvert fall mer usikker nå.

Det store spørsmålet ved siden av det som skjer på Taksim, er hva som skjer internt i partiet hans, AKP.

For dette dreier seg også om partiets makt i Tyrkia.

Vil de støtte ham i å omgjøre grunnloven neste år slik at Erdogan kan stille til et direkte presidentvalg, og da med utvidede fullmakter styre landet?

Vil denne krisen åpne opp et rom for hans interne rivaler?

Valutafall

Folk stemmer som kjent ofte med lommeboka, og Tyrkia har vært en økonomisk suksess under Erdogans styre, riktignok mye takket være en politikk meislet ut av opposisjonspolitikeren og økonomen Kermal Dervish.

Men allerede før opptøyene brøt ut, var det spørsmål om økonomien og Tyrkias vekst var bærekraftig.

De spørsmålene stilles nå med enda mer kraft av internasjonale investorer. Den en gang så solide tyrkiske lira har begynt å vakle.

Ennå er det ikke i nærheten av slik det var tidligere, med hyppige devalueringer og økonomisk krise, men et fall på rundt ti prosent i forhold til euroen siden slutten av mai, er et faretruende signal.

Ukjent farvann

Tyrkia er på vei inn ukjent farvann. Det trenger ikke nødvendigvis gå så ille.

Erdogan har tidligere vist seg som en pragmatiker. Man kan kanskje tenke seg et

Tyrkia er på vei inn ukjent farvann. Det trenger ikke nødvendigvis gå så ille.

Sigurd Falkenberg Mikkelsen, NRKs Midtøstenkorrespondent

scenario der man finner et kompromiss om Gezi-parken, og at myndighetene tar signalene på alvor og blir flinkere å lytte til folk når det skal planlegges nye parker eller bygges nye broer. For ikke å snakke om å slutte å fengsle mennesker for sine ytringer.

Men akkurat nå er det få tegn som peker i den retningen, og det gjør at både Tyrkia og Erdogan går en ustabil og viktig sommer i møte.