Replikk

Hva med oss som skulle dø alene?

Slik debatten går i Norge blir hjemmedød synonymt med en god død, mens døden på sykehus blir feil og et nederlag.

mannleg sjukepleiar

Når argumentene for hjemmedød forutsetter at det finnes pårørende som kan stille opp ved livets slutt, er det svært mange de ikke gjelder for, mener kronikkforfatteren.

Foto: Kallestad, Gorm / NTB scanpix

Denne teksten er en replikk til Fransiskushjelpens Liv Ane Staviks kronikk «Hjemme best – også ved livets slutt» (2. desember).

Liv Ane Stavik skriver fint og viktig om betydningen av hjemmedød. Som ansatt i Fransiskushjelpen vet Stavik hva hun snakker om. Der har de lang erfaring med alvorlig syke og døende som ønsker å tilbringe den siste tiden hjemme.

Jeg deler langt på vei Staviks synspunkt om at dette må det legges til rette for så langt det er mulig. Men – for hvem er egentlig hjemmedød mulig?

Ikke alle har pårørende

I Staviks kronikk har de døende pasientene pårørende. Pasientene har noen hjemme hos seg, noen som kan bidra til å skape en trygg hjemmesituasjon, noen som kan være der når Fransiskushjelpen ikke kan, noen som har mot og kapasitet og vilje til å la en ektefelle eller annet familiemedlem få fullføre livet i hjemlige og kjente omgivelser.

Hva med de av oss som ikke lever som del av en familie til daglig, som ikke uten videre har noen å lene seg mot den siste tiden?

Lisbeth Thoresen

Men hva med de av oss som ikke lever som del av en familie til daglig, som ikke uten videre har noen å lene seg mot den siste tiden? Folke- og boligtellingen fra 2011 (tall fra Statistisk Sentralbyrå) forteller oss at hele 40 prosent av alle norske privathusholdninger er enehusholdninger, og denne andelen er økende. I Oslo er andelen enpersonhusholdninger 52 prosent, noe som betyr at i 2011 bodde 28 prosent av innbyggerne i Oslo alene.

Mitt anliggende er å spørre i hvilken grad idealet om hjemmedød er en reell mulighet for personer som bor alene? Disse kan naturligvis ha familie og venner som vil stille opp, og Fransiskushjelpen vil sikkert strekke seg langt for å legge til rette for hjemmedød uansett, om det er pasientens ønske. Jeg tror likevel det kan by på betydelige utfordringer å få dette til, og at mange, svært mange også i fremtiden vil dø på sykehus og sykehjem.

Snakker ned døden på sykehus

Ifølge statistikken dør en tredel av oss på sykehus, ellers er sykehjemmet det vanligste stedet å dø. Når det argumenteres for hjemmedød blir det ofte gjort på en måte som snakker ned den vanligste måten å dø på i Norge, den som altså finner sted på institusjoner. Stavik er i godt selskap når hun viser til hvordan verdier som tilknytning, tilhørighet, normalitet, nærvær, samvær, kontroll og identitet kan opprettholdes ved hjemmedød, mens den som dør på sykehus nærmest må legge alle forventninger igjen hjemme, og ta til takke med den belastningen det er å bli innlagt og dø på sykehuset.

Den som dør på sykehus må nærmest legge alle forventninger igjen hjemme, og ta til takke med den belastningen det er å bli innlagt og dø på sykehuset.

Lisbeth Thoresen

For oss alle tror jeg det hadde vært fint om vi kunne snakke mer nyansert om både hjemmedød og døden på sykehus og sykehjem. Hjemmedød blir lett idealet, men er av ulike grunner ikke aktuelt for svært mange. En studie fra England (2005) viser at hvor og hvordan man dør avhenger av sosioøkonomisk status, alder, diagnose, kjønn, helsetjenestetilbud og geografi. Slike aspekter er nok relevante for hvor og hvordan vi dør også i Norge.

Slik debatten om dødens sted går i Norge blir hjemmedød synonymt med god død, mens døden på sykehus blir feil og et nederlag. Det er etter min mening en for enkel polarisering.