Det er ulike meninger om hva som kjennetegner et godt samfunn, men det er bred enighet om mange politiske mål. Alle vil ha færre trafikkulykker, mindre vold, lavere sykefravær, høy andel som fullfører videregående skole osv.
Uenigheten går stort sett på valg av tiltak. Bør fartsgrensene skrus ned av hensyn til trafikksikkerheten? Skal alkoholservering forbys etter midnatt for å få bukt med fyll og spetakkel? Hva med karensdager for å få ned sykefraværet?
Mange og sterke meninger preger debatter om hvilke tiltak som bør velges, men faktisk kunnskap om virkningene mangler ofte. Det skyldes at det ikke er utført evalueringer som kan fortelle oss om tiltakene virker eller ei. Uten reell kunnskap er det lite annet å gjøre enn å mene, tro og famle i blinde.
To saker fra nyhetsbildet den siste måneden illustrerer problemet: Avtalen om inkluderende arbeidsliv (IA-avtalen) og psykologisk behandling av personer som har begått overgrep mot barn.
Inkluderende arbeidsliv
Ny IA-avtale er signert av Regjeringen og partene i arbeidslivet. Alle er enige om hovedmålet: Å bidra til lavere sykefravær. Innholdet i avtalen er omtrent som tidligere: en serie tiltak med høyst usikker effekt. Faktum er at etter 13 år med IA-avtaler vet vi fint lite om hvorvidt tiltakene fører til høyere, lavere eller uendret sykefravær. Forskere fra SINTEF mener det er fare for at IA-avtalen kan ha gjort det vanskeligere for noen grupper å delta i arbeidslivet, men ettersom det ikke er gjennomført noen effektevaluering vet vi ikke om det stemmer. Et minimumskrav bør være at sykefraværet følges nøye og at en utfører planlagte analyser for å se etter endringer i som følge av nye tiltak (tidsserieanalyse).
Intensjonen bak IA-avtalen skal en ikke kimse av. Økt deltakelse i arbeidslivet er en forutsetning for å sikre velferdsordningene i framtiden. Å utarbeide strategier for å redusere sykefraværet er derfor uhyre viktig, ikke minst for neste generasjon. Men gode intensjoner er ikke nok. Tiltakene må virke også.
Behandling av overgripere
I mange år har det vært satset på psykologisk behandling for å forebygge tilbakefall hos personer som er domfelt for seksuelle overgrep. Et norsk team har gjennomgått forskningen på dette feltet og la nylig fram resultatene. Den viste at det ikke foreligger dokumentasjon for at slik behandling virker.
Dette er svært nedslående, men ikke overraskende. For litt over et år siden kom en oppdatert utgave av en systematisk oversikt fra Cochrane-samarbeidet, med samme konklusjon.
Dette er naturligvis et alvorlig problem, både for mottakerne av behandlingen som håper på hjelp, og for samfunnet som håper på beskyttelse. At det ennå ikke foreligger tall på tilbakefall blant dem som er behandlet i de norske fagmiljøene er både et vitenskapelig, praktisk og etisk problem.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Manglende evaluering er et generelt problem
Det burde være en selvfølge at nye tiltak blir underlagt grundig evaluering. I praksis skjer det sjelden. Dermed går vi glipp av mange gylne muligheter til å lære og forbedre offentlig sektor. Uten faktisk kunnskap blir diskusjoner om tiltak en saus av sprikende teorier, anekdoter og betraktninger. Vi risikerer å kaste bort store pengesummer, og enda viktigere, at mennesker blir utsatt for tiltak som er mer til skade enn til hjelp.
Hadde vi tatt oss bryet med å måle effekten kunne vi, i alle fall noen ganger, slått fast om tiltak A faktisk fører til B. Vil maksimumstak for fravær i videregående skole føre til høyere eller lavere fravær? Hva med å stille krav om at elevene må ha sykemelding fra lege – vil det innvirke på fraværet? Dette hadde ikke vært vanskelig å finne ut av hvis en virkelig ville.
Hvorfor ingen evaluering?
Det er ikke nødvendigvis praktiske utfordringer som står i veien for effektevaluering i offentlig sektor. Nye fraværsregler kan innføres på halvparten av de videregående skolene (fordelt ved loddtrekning). Deretter er det bare å telle fraværsdager, og sammenlikne skoler med og uten nye regler.
Problemet er nok heller manglende interesse for evaluering, både blant politikere og forskere. For politikerne kan ideologiske begrunnelser være viktigere enn faktisk kunnskap. Da blir evaluering relativt uinteressant. I mange samfunnsvitenskapelige forskningsmiljøer har det tradisjonelt sett vært større interesse for å forstå og kommentere på samfunnsutviklingen, enn å måle og telle resultater.
Fortsatt famling?
«Kunnskapsbasert» er blitt et honnørord innen offentlig forvaltning, det er etablert et kunnskapssenter for utdanningssektoren og «effektevaluering» er nevnt spesifikt i den nye IA-avtalen. Dette gir grunn til forsiktig optimisme. Det lover også godt at norske fagfolk nå tar til orde for en stor internasjonal evaluering av psykologiske behandlingsprogram for overgripere.
Dersom slike ord blir omgjort til praktisk handling kan vi om få år ha langt mer kunnskap om denne type tiltak enn det vi har i dag. Det skal ikke så mye til.
