Hva koster et verdig liv?

Det burde vekke større avsky at vi kjøper tre jakker for 299 kroner – enn én for 5000.

BANGLADESH-DISASTER-TEXTILE

Pårørende minnes sine døde på halvtårsdagen for kollapsen av tekstilfabrikken Rana Plaza, hvor 1135 mennesker mistet livet 24. april.

Foto: SUVRA KANTI DAS / Afp
Line Konstali byline
Blogger og samfunnsdebattant
Kronikkvignett Ytring

I Bangladesh mistet en alenemor til to armen i en arbeidsulykke. Hennes livshistorie er nært forbundet med mitt forbruk. Hun heter Marium og er 27 år. Hun mistet armen etter at bygningen Rana Plaza raste sammen for litt over et halvt år siden. Etter ulykken har hun ikke mottatt noen kompensasjon og hun er usikker på om hun klarer å forsørge barna. Hun sliter også med mareritt og traumer etter den ufattelige tragedien.

«Rana Plaza-kollapsen, hvor 1133 arbeidere døde, var ikke en ulykke. Det var en tragedie som kunne vært unngått hvis respekten for dem som syr klærne våre var større», skriver Carin Leffler og Amirul Haque Amin fra Framtiden i våre hender i en kronikk 24. oktober.

LES OGSÅ: «Hvorfor så opprørt over dyre barneklær?» av Guri Jørstad Wingård

Medaljens bakside

Ifølge Bistandsaktuelt 3. juni i år importerte Norge i fjor omlag 7000 tonn klær fra Bangladesh.

Det vekker sterke reaksjoner når rike, norske nordmenn kjøper merkeklær til barn og jeg støtter argumentene til dels.

Line Konstali

Tekstilindustrien i det fattige landet gir arbeid til 3-4 millioner mennesker, hvorav 80 prosent er kvinner. Lønningene er svært lave samtidig som eksport av klær gir Bangladesh inntekter på nærmere 120 milliarder kroner hvert år. Det er landets desidert største eksportvare og en svært viktig årsak til den økonomiske veksten Bangladesh har hatt de siste årene. Men medaljen har også en bakside.

Fattige arbeidere tvinges til å arbeide under slaverilignende tilstander. Ja, så ille er det at arbeiderne tvinges inn i en bygning der det allerede er sprekker i veggene.

Tar vi ansvaret?

MER OM MERKEKLÆR TIL BARN: Se «Debatten» i kveld

Subsidierer de rikes klær

I den sisten tiden har debatten om dyre merkeklær rast i mediene. Det er ikke lenger bare «fiffen» som kjøper Gant og Polo til poden. Det er også Trygve fra Tønsberg og Mona fra Strømmen.

Det vekker sterke reaksjoner når rike, norske nordmenn kjøper merkeklær til barn og jeg støtter argumentene til dels. Selv ville jeg ikke drømme om å kjøpe en jakke for 5000 kroner fordi det står «Canada Goose» på brystet.

Hvis jeg bare trenger å betale 200 kroner ekstra for genseren slik at Marium kan tilby barna sine en trygg oppvekst, så gjør jeg det gjerne.

Line Konstali

Samtidig stusser jeg også over dobbeltmoralen, siden debatten i utgangspunktet er verdiladet. Vi liker å handle billige klær. Av og til går vi ut av butikken med et smil fordi vi var så heldige å få to bukser til prisen for en. For at klærne skal være såpass billigere må de produseres i lavkostland.

Fattige, enarmede Marium har sikkert subsidiert rike meg fordi jeg har kjøpt mange klær til en latterlig lav pris. Forrige gang jeg brettet klærne til barna sjekket merkelappen og på flere av dem sto det «Made in Bangladesh».

Vi sitter altså på den andre siden av jordkloden og har vunnet i lotto fordi vi ble født i Norge. Hva skal vi egentlig gjøre for å forandre Mariums situasjon? Bor hun for langt unna til at vi merker konsekvensene? Hva om hun hadde vært nærmeste nabo?

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Billig moralisme

Å betale mye for klær kan like gjerne være god etikk. Det hender jeg betaler litt ekstra for klær og sko. I vinter måtte jeg ta farvel med vinterskoene jeg hadde hatt i seks år. De kostet 2000 kroner som nye, men det er bare 333,33 kr i året. At det står «Timberland» på skoene har en viss betydning, men ikke noen annen enn at skoene er av god kvalitet. Det er også årsaken til at jeg velger gode sko til barna mine. De skal både ha varme og tørre føtter som barn og gode rygger når de en gang blir voksne. Skoene går også i arv til både søsken og til andres barn. Da må jeg kjøpe kvalitetsvarer så de ikke bare havner i søpla etter et barns bruk.

Hvis jeg bare trenger å betale 200 kroner ekstra for genseren slik at Marium kan tilby barna sine en trygg oppvekst, så gjør jeg det gjerne.

Line Konstali

Hvis jeg bare trenger å betale 200 kroner ekstra for genseren slik at Marium kan tilby barna sine en trygg oppvekst, så gjør jeg det gjerne. Av og til kjøper jeg dyre Katvig-klær fordi jeg vet at selskapet både er opptatt av rettferdige arbeidsforhold og at produksjonen er bærekraftig for miljøet.

Gjennomgiftig arbeidsmiljø

Ifølge rapporten «Skitne klær» står bomullsproduksjon for 25 prosent av verdens sprøytemiddelbruk mot insektangrep og 11 prosent av sprøytemiddelbruken mot plantesykdommer. For hver åttende t-skjorte som produseres brukes ett kilo gift. Giften ødelegger grunnvannet og naturen i området den produseres. Ifølge Verdens Helseorganisasjon (WTO) dør om lag 20.000 mennesker og millioner blir skadet som følge av bruken av disse giftige midlene.

Disse menneskene lider for at vi skal få kjøpe klærne våre litt billigere. Er dette rettferdig?

Line Konstali

Bomullsbransjen domineres av kvinnelige ansatte. Kvinner som arbeider på markene får pesticider direkte på huden. Dette skader ikke bare kvinnene selv, men også fosteret de bærer på dersom de er gravide. Disse menneskene lider av en grunn: for at vi skal få kjøpe klærne våre litt billigere og for at produsentene skal kunne tjene litt mer. Er dette rettferdig?

«Billig» er ikke mer «moralsk riktig»

Bloggeren Susanne Kaluza har engasjert seg i debatten og jeg støtter hennes synspunkter om at barn ikke skal brukes som statussymboler og at det er en viktig verdi å arve brukt tøy. Jeg synes derimot argumentasjonen blir for svak når «billige klær» fremstilles som «like godt» og moralsk riktigere enn dyre.

Det kan hende at dressen fra Kappahl gjør det like bra som Reima-dressen i en Foreldre og barn-undersøkelse, men det er ikke her fokuset først og fremst bør ligge.

Jeg synes argumentasjonen blir for svak når ‘billige klær’ fremstilles som moralsk riktigere enn dyre.

Line Konstali

De fleste av oss har nemlig råd til den dyre hvis den går i arv og hvis vi kjøper én og arver to. Da kan vi kjøpe mindre klær, ta bedre vare på dem og levere dem i finere stand til andre barn. Kjøper vi tre bluser til prisen av to gjennom et helt liv kan det hende vi mister respekten for de som har produsert klærne og for miljøet som tar enormt skade av det. Det kan hende den tredje blusen blir hengende i skapet med prislappen på helt til den gis til nærmeste loppemarked.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Hva koster trygghet for Mariums barn?

Norske foreldre har aldri hatt så mye penger som nå. Klesskapene bugner over av nyinnkjøpte klær og lekehaugen på barnerommet bare vokser og vokser.
Hvorfor kan ikke klær og leker være dyre slik at vi setter mer pris på det og behandler det bedre?

Hvor mye må vi betale ekstra for at Mariums barn skal få en tryggere oppvekst?

Vi er allerede verdensmestere i bistand og vi slenger en pose med bruktklær i en Fretex-container i ny og ne, men det dekker ikke over kardinalsynden fråtseri.