Hopp til innhold
Kronikk

Hva jeg vil, Sylvi Listhaug

Jeg vil at du skal komme deg opp av grøfta du kjører asyldebatten i. Og at motstanderne dine skal følge etter.

Sylvi Listhaug

Skuespiller Kristoffer Joner oppforfrer på Facebook folk å donere penger til Norsk Organisasjon for Asylsøkere (NOAS) i innvandringsminister Sylvi Listhaugs navn. Listhaug svarte med å kalle kritikerne sine «hylekor».

Foto: Nils-Atle Sundnes / NRK

På Facebook skriver du at du ikke blir klok på oss. «Hva vil dette hylekoret?», spør du, og lurer på om det kan være svenske tilstander eller kanskje åpne grenser.

Jeg skal forsøke å gi deg et svar. Ikke på vegne av hele hylekoret. Du skjønner det, i motsetning til deg, ser jeg sopraner, alter, tenorer og basser. Jeg ser han som ikke treffer tonen helt, og hun som ligger en oktav over alle andre. Jeg ser enkeltmennesker som kan ha helt ulike grunner til å hyle. Og det er det jeg ønsker for deg, og.

At du skal se enkeltmenneskene.

Du kan jo begynne med syv år gamle Massoud. Gutten New York Times skriver om i artikkelen du lovpriser på Facebook, fordi den er «et viktig signal som når ut til hele verden». Og at det nå er «handlekraft som gjelder».

Massoud og familien hans har fått avslag på søknaden om å få være i Norge. De har sikkert også fått avslag på anker, reiste ikke frivillig og ble til slutt hentet av Politiets utlendingsenhet og eskortert til Kabul.

Jeg vet at dette er blant de vanskeligste sakene for systemet vårt å håndtere.

Slik er saksgangen i norsk asylforvaltning. Jeg kjenner den, og jeg heier faktisk på den. Men jeg heier ikke på at vi skal «like og dele», som du oppfordrer til, at en syvåring som har vært i Norge siden han var to, tas ut av skolen og sendes til et land han ikke kjenner.

Jeg vet ikke akkurat hvorfor Massoud kom til Norge. New York Times skriver at storesøsteren kom først, så fulgte resten av familien etter. Krigen, foreldrenes valg, reiseruter bestemt av menneskesmuglere. Det kan være mange grunner til at de alle endte akkurat her. Det eneste vi vet er at det er grunner som ikke inkluderer Massouds vilje og valg. Han var bare med. Som barn stort sett er. Som mine barn, da vi bestemte oss for å flytte fra Oslo til Sandefjord.

Så ble han værende. Lærte seg norsk bedre enn dari. Fikk norske venner. Ble en nordmann på alle andre måter enn i passet.

Jeg vet at dette er blant de vanskeligste sakene for systemet vårt å håndtere. Som tidligere ansatt i Utlendingsdirektoratet, så jeg også daglig hvordan mediene gjorde det vanskelig for dere politikere å være prinsipielle.

Et eksempel: To menn søker asyl i Norge uten egentlig å ha krav på beskyttelse. De kalles gjerne lykkejegere, og de aller fleste av oss er enige om at disse må ut. Begge får avslag. Den ene respekterer avslaget og reiser tilbake. Den andre gjør ikke det. Han sniker seg unna, og forbli i Norge lenge nok til at han kanskje gifter seg og får barn med en annen uten lovlig opphold. Til slutt blir han oppdaget, og hele familien ut.

Hva skjer da? Lokalsamfunnet der familien bor raser mot vedtaket. Mediene hiver seg på. Barna skyves foran. Uten at noen stiller spørsmålet: Skal vi premiere fjorårets lykkejeger fordi han snek seg unna og ikke reiste tilbake? Hva sier vi da til han som valgte å rette seg etter vedtaket og dro?

Slike dilemmaer er nærmest umulig å få snakket ordentlig om fordi debatten blir kjørt i grøfta på begge sider av veien vi forsøker å manøvrere på. Det er ikke bare deg, Sylvi. Senest nå, når det viser seg at Kristoffer Joners personlige oppgjør kanskje ikke var så personlig likevel. Det er synd. For uansett hvor mye NOAS mener de var åpne om dette, lot de folk misforstå – noe som allerede debatteres ganske heftig i den bransjen jeg er en del av nå.

Skal vi premiere fjorårets lykkejeger fordi han snek seg unna og ikke reiste tilbake?

Og fra den andre grøftekanten blir det tatt som nok et bevis på at hylekoret ikke synger rent.

Det hjelper ingen – og aller minst Massoud. Massoud var i Norge i fire og et halvt år.

At det tok så lang tid å avgjøre saken kan skyldes mange ting. De mange ankemulighetene i det norske saksbehandlingssystemet. At familien ikke samarbeidet slik at det tok lengre tid å opplyse saken. At det er store køer både hos UDI og Politiets utlendingsenhet, fordi bevilgninger fra dere politikere og opp- og nedskaleringer i etatene naturlig nok alltid blir liggende litt etter når det plutselig kommer mange flere enn vi trodde.

Jeg vet ikke. Men igjen vet jeg at det i hvert fall ikke er Massouds vilje og valg.

Og det er det jeg vil du skal vite, Sylvi. Og at du skal vise litt mer respekt for før du roper «lik og del!».

Følg debatten: Twitter og Facebook