Det er egentlig imponerende at en merkevare får til å grave sin egen grav med slik kraft og hurtighet som fornøyelsesparken Tusenfryd nå har gjort. Det eneste som skulle til, var den oppsiktsvekkende dårlige ideen å innføre et hierarki for barna som besøker parken, ved å tilby spesialbilletter som skal sørge for at noen av podene går foran de andre i køen.
For en liten tilleggssum, så klart.
Hvor mye fornøyelsesparken kommer til å tjene på påfunnet, som er importert fra lignende parker i andre land, er uvisst. Det er en prøveordning, at antallet spesialbilletter er enn så lenge få.
Men selv om ordningen gjøres permanent, skal de jobbe hardt for at det skal veie opp for det tapet de kommer til å bli påført, dersom alle foreldrene som nå sverger i sosiale medier at de aldri vil sette sin fot på Tusenfryd i sommer, holder fast ved sitt forsett.
Innad i Tusenfryd-systemet er forfjamselsen antagelig stor. De kan, med en viss rett, si til seg selv at de ikke gjør noe annet enn hva alle andre gjør. For det alle andre, eller nesten alle andre, har gjort, er å tjene penger ved å differensiere det som en gang var udifferensiert, nemlig køen.
Ingen liker kø
Det er kjedelig å stå i kø. Noen synes det er mer frustrerende enn andre, men du vil ikke finne mange entusiastiske fans av køståing. Men oppleves som en rettferdig og demokratisk løsning på en situasjon der for mange mennesker vil det samme, samtidig. Alle aksepterer å vente, kjedsomheten blir jevnt fordelt, og alle kan regne med at det blir en jevn progresjon som før eller siden vil føre til at det blir deres tur.
Men dette, at folk med ulike mengder ressurser blir utsatt for nøyaktig samme ubehag, skapte så klart ideer om ekstra inntjening hos de som administrerer køene.
Gradvis har det kommet fast tracks i flere av samfunnets køer, på flyplassene, i bomringene, i helsevesenet. Det er mulig å betale seg ut av køen, eller over i en som går raskere. Mange av oss tar det rimelig med ro i møte med denne nye sorteringen, fordi vi er voksne mennesker som har valgt å prioritere hurtighet over økonomi, eller motsatt.
De som seiler forbi oss, eller sitter og venter, er rett og slett folk som har valgt annerledes.
Kan skape sårhet
Men ingenting av dette betyr noe når det er snakk om barn i en fornøyelsespark. Foreldre kan kanskje himle med øynene eller veksle megetsigende blikk i møte med estetikken på karusellene eller næringsinnholdet i maten, men for barn er fornøyelsesparken et eventyrland å utforske, fullt av syner og opplevelser som ikke finnes i hverdagen. Den er et sted de lengter etter og gleder seg til å besøke.
Å stå i porten inn til karusellene og si at noen skal slippe inn før andre, at denne jenta skal få mer ut av dagen i fornøyelsesparken enn denne gutten, er å skape sårhet, misunnelse og mindreverdighetskomplekser mellom barn som ikke selv har noe valg, og en følelse av forskjeller og fremmedhet mellom dem som skal føle seg som en del av det samme.
Det er noe vesensforskjellig fra å ta inn voksne passasjerer på flyet i forskjellige grupper og nivåer, og det er merkverdig at Tusenfryd selv ikke skjønte dette, internasjonale forbilder til tross.
Minner om skurken i en tegnefilm
I stedet valgte de å gjøre seg selv til noe som minner mest om skurken i en tegnefilm, og dét på en snau formiddag.
Det er, så klart, mulig at Tusenfryd vet nøyaktig hva de gjør, at de ser på forargelsen som en midlertidig fartshump og holder fokus på de gjestene de er mest opptatt av: De med lav køtoleranse og solid økonomi, disse forjettede skikkelsene som ifølge fornøyelsesparken selv har etterspurt nettopp en slik ordning.
Det kan hende de bare venter på at de fortørnede foreldrene på Twitter skal bli mindre besluttsomme, etter å ha sett inn i sine barns bedende øyne.
Men det kan også være at retretten kommer, og at den kommer raskt. Og at Tusenfryd da kan oppleve at fryden de først og fremst skaper sommeren 2022, er skadefryd.
