Ujevne vennskap

Hva gjør du med et vennskap som betyr mer for den ene parten enn for den andre?

De fleste vennskap er nok litt skjeve. Vi oppfører oss som om vi er jevnbyrdige, men vi er vel ikke egentlig det. Ofte vil det være én som investerer mer i vennskapet enn den andre, som vil møtes oftere, som tror vennskapet er mer fortrolig enn det er.

Som regel går det greit likevel. Det vil ofte være et tolkningsrom der man kan velge å være raus og optimistisk. Det er klart han ikke har tid til å møtes så ofte etter at de fikk barn. Det er klart hun har en tidkrevende jobb. Slik smøres vennskapsmaskineriet, så det kan trille videre.

Kanskje er det derfor også det ikke finnes så mange filmer om vennskap, i alle fall ikke sammenlignet med myriaden av kjærlighetsfilmer. Kjærlighetsforhold har som regel en ganske klar begynnelse og slutt, de kan romme sjalu mistanker og tårefylte konfrontasjoner, på en måte man sjelden ser mellom venner.

Men nå er det kommet en film som nettopp tar for seg et skjevt vennskap, og hva som skjer når det blir klart akkurat hvor skjevt det er.

Denne fredagen har den mørke tragikomedien «The Banshees of Inisherin» norsk kinopremiere, på tampen av en uke der filmen også innkasserte ni Oscar-nominasjoner.

«The Banshees of Inisherin» er laget av dramatiker og regissør Martin McDonagh, og har Colin Farrell og Brendan Gleeson i hovedrollene. Handlingen foregår på en liten irsk øy på tyvetallet, og dramaet oppstår en dag Padraic (Farrell) skal på puben med bestevennen Colm (Gleeson), slik de gjør alle dager. Men noe er annerledes.

Colm erklærer plutselig at han ikke lenger vil være venner med Padraic. Som han sier: «Jeg liker deg bare ikke lenger». Han har blitt minnet om hvor kort livet kan være, og vil ikke at Padraics tomprat skal fylle tiden han har igjen.

Padraic, knust, gjør alt han kan for å få vennen tilbake. Alt for å unngå den ultimate ydmykelsen, nemlig å se inn i øynene at det som har vært et vennskap for ham, kanskje først og fremst har vært veldedighet fra Colms side.

I det virkelige liv er det nesten påfallende i hvilken grad vi anstrenger oss for å unngå å slå opp med en venn. For de fleste som virkelig vil ut av et vennskap, er det nok vanligere å gå inn i en lengre periode med ghosting, der man blir svevende og unnvikende på telefon og chat, og håper den andre tar hintet.

Dette kan være smertefullt for begge parter, for den som må oppføre seg kaldere enn før, og særlig for den avviste, som sannsynligvis ikke vil begripe hvorfor vennskapet ikke er som før.

Men det sitter svært langt inne å ta initiativ til et rent brudd, et som vil såre noen du har vært eller fremdeles er glad i. Det er noe de fleste gjerne unngår hvis det ikke er helt nødvendig. Et vennskap kan tross alt putre og gå, det kan være mer eller mindre intenst i perioder, mens et kjærlighetsforhold som regel må avsluttes for at et nytt og kanskje bedre et kan oppstå.

Likevel er det øyeblikk der det plutselig blir åpenbart at et vennskap har blitt skjevt, eller kanskje alltid har vært det. Det kan være overrumplende både for den som avviser og den som blir avvist. Når gjestelisten til bursdagen eller bryllupet er fulle, og du må sette en strek et sted, vil du som regel merke det i mellomgulvet at det er noen som, jo da, faktisk, kan unnværes.

Hvis du er den som faller på feil side av den samme streken, som kanskje ikke er direkte uønsket, men i alle fall ikke ønsket nok – da er det ingen vei utenom å innse at du ikke hørte til i den innerste kretsen likevel.

Og hva gjør du da? Kanskje egentlig ikke så mye utover å late som ingenting, og kanskje sende litt færre kaffeinvitasjoner enn før. For selv om de fleste føler på ansvaret for å vedlikeholde et vennskap, er det ingen som kan forlange full balanse.

Hvis du er den som ikke møter kameraten eller venninnen din fordi du har lyst, men fordi du har en sosial gjeld som må gjøres opp, har skjevheten blitt såpass bratt at det knapt kan kalles et vennskap lenger.

Jeg har selv vært på begge sider av denne vennskapelige vippehusken. Jeg har forsøkt å vri meg ut av gamle eller nye vennskap så grasiøst og stille som mulig, og jeg har innsett med et slag at andre antagelig har gjort det samme med meg. Mellom disse ytterpunktene finnes alle slags tosomheter, kortvarige og langvarige, noen preget av intens personlig kjemi, andre av felles erfaringer, alle som én bølgende og komplekse.

Kanskje vennskap rett og slett er for vanskelig å håndtere for de fleste film- og serieskapere. Det er enklere å falle tilbake på klisjeen: Den lojale bestevennen, en birolle i enhver romantisk komedie og politifilm med respekt for seg selv, som er der for å dele innforståtte vitser og levere litt tøff livsvisdom der det trengs.

Det finnes også nok av sentimentaliserte historier om venner «mot alle odds», som kommer nær hverandre på tvers av klasse, bakgrunn eller alder. Men i alle disse historiene er det som eventuelt presser mot vennskapet, noe som er skapt av omverden. De fleste tar ikke opp det at utfordringene i et vennskap som regel kommer innenfra.

Men for de som vil dykke litt dypere ned i denne materien, finnes det heldigvis filmer som «Frances Ha» og romaner som Elena Ferrantes Napoli-serie. Og, nå, «The Banshees of Isherin». Ellers er det alltids en mulighet å sette seg på en kafe og smuglytte på nærmeste vennesamtale og tenke over hvor flokete slike bånd alltid er.