Vi mennesker har endret planeten i et nesten ubegripelig omfang i løpet av et historisk gammaglimt. Hele 75 prosent av alle landområder blitt «betydelig omdannet» av menneskelig aktivitet.
Nesten alt av lavereliggende, produktive områder – der vi tidligere fant den største biologiske rikdommen – er tatt i bruk, til dyrking eller beiteland.
83 prosent av verdens våtmarker har forsvunnet, og verdens regnskoger er halvert. I fjor publiserte Naturpanelet (IPBES) en statusrapport for artsmangfoldet på kloden, med en nyhet som vekket betydelig oppmerksomhet: En million arter kan dø ut.
Nylig kom også WWF med en sammenstilling om utviklingen i verdens dyrebestander. Studien omfatter mer enn tjue tusen bestander av flere tusen arter av pattedyr, fugler, reptiler, amfibier og fisker. Den viser at disse gruppene i gjennomsnitt er redusert med 68 prosent i perioden 1970- 2016.
En slik tilbakegang er ganske enkelt oppsiktsvekkende, og det er en underdrivelse å si at det bør bekymre oss.
Vi har mindre kunnskap om det øvrige mangfoldet, men generelt er trenden nedadgående her også.
Bak disse tallene ligger én åpenbar kjensgjerning: Dette er trender som ikke kan forlenges. En slik utvikling får stadig større kostnader, også økonomisk. Allerede nå taper vi 10 prosent av verdensøkonomien årlig på grunn av forringet natur.
Det er en voksende erkjennelse av at vi sager heftig i den greina av livets tre vi selv sitter på.
Dette skjer ikke bare «der ute», og det er ikke bare i Brasil eller Australia at det må gjøres grep.
Vi har mye å ta tak i på hjemmebane: En fersk rapport (Naturens tilstand 2020) viser at Norge ikke når ett eneste av de 20 naturmålene som verdens land satte for 2020 når det gjelder bevaring av naturmangfold, bærekraftig bruk av biologiske ressurser og fordeling av goder fra genetiske ressurser.
Hvis vi ønsker at Norge skal lyttes til i internasjonale forhandlinger om natur, må norske politikere også prioritere tiltak for å bevare naturen på hjemmebane.
Det kan synes som et paradoks at naturen stadig trekker det korteste strået, siden alle er «for» natur. Desentralisert forvaltningsansvar og rundhåndet dispensasjonspraksis forverrer utviklingen.
Noe av problemet er at natur oppfattes som et gratisgode som vi kostnadsfritt kan forsyne oss av, og at det fortsatt er nok å ta av.
Dermed blir naturen en salderingspost når samfunnet melder seg med sine mer eller mindre velbegrunnede arealbehov.
Og vel er naturen robust og dynamisk, bestander svinger naturlig og gjennom historien har arter kommet og gått, men de raske og omfattende endringene vi nå ser er hinsides en naturlig dynamikk.
Truslene mot landjordas artstap er godt kjent, det er først og fremst vårt arealforbruk: Hugst og brenning av skog, drenering av våtmarker, ensretting av landskap til landbruksformål, hyttebygging, vindturbiner, veier og andre former for inngrep.
I tillegg er klimaendringer både direkte og indirekte en økende trussel mot mangfold.
Hvorfor bør dette bekymre oss? Det er flere svar. I bunnen ligger prinsippet om arters og naturs egenverdi, også nedfelt i konvensjoner om bevaring av mangfold: At selv små og rare arter uten åpenbar verdiskaping har en selvstendig rett til å leve ut sitt livspotensial, i samspill med andre arter i en fungerende natur.
I en verden styrt av økonomiske prinsipper og et menneskesentrert verdensbilde har dette argumentet vist seg å ha begrenset verdi.
Det er derfor betimelig å løfte fram hvor avhengig vi mennesker er av en fungerende natur. Du og jeg er innvevd i naturens flettverk, tettere enn du tror.
Naturens myldrende mangfold av arter bidrar med det vi kaller økosystemtjenester eller naturgoder.
Dels handler det om konkrete produkter, som vi er vant til å sette prislapp på – som fisk og sjømat, tømmer, bomull eller råstoff til medisiner.
Dels handler det om regulerende prosesser; rensing av luft, jord og vann, karbonopptak og klimakontroll, sykdomsregulerende mekanismer i naturen.
Til sist kan vi snakke om en lang rekke ikke-materielle, men vesentlige goder knyttet til identitet, inspirasjon, opplevelsesverdi og folkehelse.
Listen er lang, og mange av disse naturgodene hverken kan eller bør prises i kost-nytte kalkyler.
Vi har mest fokus på store og velkjente arter, men de viktigste artene er dem vi ikke ser. Som havets mikroskopiske alger, som binder opp store mengder atmosfærisk karbon og utgjør selve bunnplanken i havets næringskjeder.
Eller de mange bakteriene som får stoffkretsløpene til å spinne rundt, mikroskopiske sopper i skogsjorda, talløse skarer av insekter – alle disse danner grunnlaget for det store, fargerike og karismatiske mangfoldet vi ser. Til sammen danner disse millioner av arter selve grunnlaget for vår sivilisasjon.
Hva kan så gjøres? Ved å verne areal tar man vare på økosystemene med alle deres naturlige komponenter og naturgoder, inkludert karbonbinding til klimaets beste – og landskapselementer som gir fysisk og psykisk velvære for oss selv.
I tillegg må vi rett og slett legge om vår måte å leve på. Nettopp dette var Naturpanelets andre hovedkonklusjon i fjorårets viktige rapport:
Vi trenger en gjennomgripende holdnings- og samfunnsendring for å sikre livsgrunnlaget for kommende generasjoner.
