NRK Meny
Kronikk

Hva er galt med norsk datingkultur?

I Norge er det helt greit å vise kjærlighet, men ikke å vise at man ønsker kjærlighet. Med mindre man kan skjule seg bak en drink eller en skjerm.

forelskelse

Det er ikke grenser for hvor mye kjærlighet noen viser når de først har funnet den, skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsbilde.

Foto: Johannessen, Sara / NTB scanpix

Istedenfor å blomstre frem mot frie tøyler og åpen kjærlighet har Norges datingkultur visnet hen til å bli en parodi på paradokser. I et limbolandskap mellom det tidlige 1900-talls konvensjonelle ekteskapskultur og fremtidens idé om frihet fra konvensjonene, ser Norge ut til å sitte fast i et ikke-sted for personlig nærhet. Får vi tilsendt et smil på bussen går vi i panikkmodus, men får vi et hjerte på mail er det ikke lange veien til bløte kjærlighetserklæringer. Får vi et hei på gaten klokken tre om dagen tviholder vi på vår egen lommebok, men får vi et kyss på kinnet i en bar klokken tre om natten tviholder vi på den andres skrittområde.

HØR OGSÅ: Intervju med kronikkforfatteren i «Salongen»

Det er en trist tanke at resten av verdens idé om det bikkjekalde Norge vokser seg smertefullt mer treffende for hver dag som går – totalt uavhengig av hva gradestokken viser. Vi nordmenn har simpelthen vokst oss komfortable med å sekterisk resitere janteloven til oss selv i lyset av dagen, og det ser ut til at det er få som ønsker å stå i bresjen for forandring. De få som tør, møtes svært sjeldent med åpenheten vi på papiret ser ut til å ønske oss.

«Jeg vil på date»

date plakat

Slik så det ut på en benk på Grünerløkka i Oslo i fjor høst.

Foto: Humans of Oslo

Ta for eksempel min venninne som har sabla godt med ben i nesen. Hun har faktisk så mye ben at hun, sammen med en kompis, bega seg ut på et prosjekt som rystet den lille jantelovslaven i mellomgulvet mitt. Hun hang personlig opp plakater over hele Grünerløkka med bilde av seg selv der hun proklamerte at «JEG VIL PÅ DATE». Enormt grensesprengende greier, ikke sant? Hun skrev altså opp tid og sted for denne eventuelle date-en og klistret i vei på alle benker, trær og åpne plakatplasser hun kunne finne.

Vi var, naturlig nok, veldig spente på hvor mange som ville dukke opp – altså, ville det dukke opp noen i det hele tatt? Personlig var jeg såpass imponert av prosjektet i seg selv at jeg ikke kunne se for meg noe annet enn at det ville renne inn beilere på høykant. Så hva skjedde? Hvor mange møtte opp? Svaret er to.

Les mer om «jeg vil på date»-forsøket på Samfunnsviter’n!

Bak tastaturet

Vi nordmenn er fæle til å klage. Klaging er så naturlig for oss at hvis du tar en kaffe med en venn, vil ingen av dere reagere på at dere har sittet og snakket i to timer om deres eventuelle vanskelige kjærlighetsliv, den forferdelige one-night-stand-en fra forrige fredag eller hvor syyykt vanskelig det er å treffe noen som faktisk er ålreite. Likevel, det å faktisk handle på følelsene våre oppleves som en helt annen sak.

Derfor er det mange av oss som foretrekker å utlevere oss i det skjulte.

Emilie Johanna Teige Skrattegård

Derfor er det mange av oss som foretrekker å utlevere oss i det skjulte. Vi sitter i mørket til lyden av tastaturtrykking og fantaserer frem veloverveide utsagn om oss selv – som igjen blir lest av andre som responderer med like veloverveide utsagn om dem selv. Jeg snakker selvfølgelig om nettdating, den trygge lille hulen av kjærlighetslengsel som har blitt så kjent og kjært at det knapt nok heves et eneste lite hint av øyenbryn over hele konseptet. Match.com, Møteplassen.no, Tinder-appen, listen er langt. Noen har til og med nok guts til å melde seg inn elitedatingssider på nett – som for øvrig er et ganske stort spark i ballene til janteloven, datingmarkedets akk så store tyrann. Det som for meg likevel fremstår som tydelig er at ingen har noen idé om at det er like utleverende å utlevere seg på nett – paradoksalt nok.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

I fyll og kjærlighet…

Vi tør likevel noen få ganger å ymte bitte lite grann frempå, og med bitte litt mener jeg selvfølgelig helt voldsomt mye. Det ene forumet er i fylla – da er det nemlig ingen måte på freidigheten. Menn kan, uten fare for tap av ansikt, rave rundt som vandrende falloser en sen natt i Oslos bar-Mekka. Kvinner kan på samme måte sende så lange blikk at øyeeplene omtrent detter ut av skallen og lander i en pytt av sikkel og lip gloss. Vi blir rett og slett til urmennesker med hjertet på ermet – og fy søren, for en enorm lettelse det er å gi slipp på fasaden!

Hvorfor er det så himla greit å vise kjærlighet, men ikke å vise at man ønsker kjærlighet?

Emilie Johanna Teige Skrattegård

Det andre forumet, slik jeg ser det, er at når man først blir kjærester er det ingen grenser for hvor mye kjærlighet noen personer vil vise i offentligheten. Det er selvfølgelig hyggelig å se at noen man kjenner har funnet lykken, men noen ganger har man mest lyst til å brenne den brennende kjærligheten med ildtang.

Tørre å kaste seg ut i det

Jeg har selv kjæreste, og i sosiale settinger blir vi noen ganger så demonstrativt i mot hele «opplegget» at vi nærmest sitter rygg mot rygg. Her er grunnen: «Se hvor forelsket vi er. Se, vi hadde lett vunnet verdensmesterskapet i kjærlighet. Se, er det ikke fint at vi er så komfortable med hverandre at jeg tør å putte hånden min under skjorten hans foran deg? Og forresten! Hør hvor høyt vi kan ha sex i naborommet – dét er høyt, ass!». Er denne formen for offensiv ekspressivitet noe som er inkorporert i oss alle, men som først kommer ut når vi får en katalysator for den? Hvorfor er det så himla greit å vise kjærlighet, men ikke å vise at man ønsker kjærlighet?

Kanskje skulle vi utfordre oss selv litt oftere, tørre skamløst å kaste oss ut i potensielt farlig farvann, uten tastaturtrykk og kveldens femte mojito. Kanskje skulle vi forsøke oftere å oppsøke de sorte sommerfuglene i magen i samspill med de rosa.

Spør du meg, høres det mye mer berusende ut enn å bli liggende og duppe i evig limbo.