NRK Meny
Kronikk

Hva er et «partikrati»?

Valget i Zimbabwe var omstridt før det ble avholdt 31. juli, og det er ikke blitt mindre omstridt etter at resultatene nå er offisielle.

Robert Mugabe

Den snart 90 år gamle Robert Mugabe fortsetter sin til nå 33 år lange regjeringstid i Zimbabwe etter valget i sommer. Her forlater han stemmelokalet sammen med sin sønn Bellamine (bak) 31. juli.

Foto: ALEXANDER JOE / Afp

Resultatet av valget i Zimbabwe ble som kjent at Robert Mugabe (89) ble gjenvalgt som president med 61 prosent av stemmene mens hans fremste motkandidat Morgan Tsvangirai fikk 35 prosent. Ved parlamentsvalget sikret Mugabes parti ZANU-PF seg 158 representanter. Tsvangirais parti MDC-T fikk 49. Det ble også valgt inn én uavhengig kandidat. Dette betyr at Mugabes parti har to tredjedels flertall og derfor uten problemer kan endre grunnloven.

Resultatet av valget er blitt tatt relativt godt i mot i Afrika. President Jacob Zuma i Sør-Afrika gratulerte Mugabe og sa at valget uttrykte det zimbabwiske folks vilje. De afrikanske observatørene ved valget, fra henholdsvis den afrikanske union og den regionale samarbeidsorganisasjonen SADC, mente også at valget var rimelig fritt og fredelig. Det har imidlertid i ettertid kommet fram at også afrikanske observatører, særlig Botswana var misnøyde og ikke anså valget for fritt og rettferdig. Vestlige land, som ikke fikk ha observatører ved valget, har kritisert valget for å være preget av store feil og mangler. Dette har også lokale sivilsamfunns organisasjoner tatt opp.

Det er derfor grunn til å se nærmere på gjennomføringen og de videre konsekvensene av valget.

Noen punkter

1. Manntallet har vært utilfredsstillende. Mange potensielle velgere har ikke fått anledning til å registrere seg. Manntallet har ikke vært oppdatert. Særlig unge velgere har vært ekskludert. Avdøde personer har vært inkludert. Det har vært mangel på muligheter for velgere i byene til å registrere seg, mens velgere på landsbygda har vært overrepresentert. Dette betyr at Tsvangirais parti, som har sin styrke blant unge velgere i byene, er blitt diskriminert.

2. Manntallet ble ikke gjort offentlig tilgjengelig før to dager før valget.

Manntallet har ikke vært oppdatert. Særlig unge velgere har vært ekskludert. Avdøde personer har vært inkludert.

Helge Rønning

3. Mistenkelig mange velgere, særlig i byene, ble avvist ved valglokalene.

4. Det foregikk bussing av velgere fra kretser hvor Mugabe og ZANU-PF står sterkt til vippekretser.

5. Det ble trykt 35 prosent flere stemmesedler enn antall registrerte velgere, noe som kunne anvendes til omfattende valgfusk. Det vanlige er at det trykkes 10 prosent overskytende stemmesedler.

6. Mediene, og særlig kringkastingsmediene som direkte eller indirekte er kontrollert av staten, var svært partiske til fordel for ZANU-PF. Samarbeidsorganisasjonen SADC hadde oppfordret Mugabe til å utsette valget til det kunne gjennomføres på en ordentlig måte. Likevel ble valget presset gjennom 31. juli.

LES OGSÅ: Vi som elsket Mugabe

Har tatt valget til retten

MDC og Tsvangirai har klagd valget inn for domstolene som innen to uker vil avgjøre om klagene er så alvorlige at valget ikke kan godkjennes. Det er liten grunn til å tro at MDC vil få medhold. I løpet ZANU-PFs mange år ved makten er domstolenes uavhengige stilling blitt alvorlig kompromittert.

Det hører også med til historien at Tsvangirai har truet med å boikotte parlamentet. Dette har allerede møtt motstand fra sterke krefter i partiet. Det spekuleres nå om Tsvangirai bør gå av, og at nye krefter bør ta over ledelsen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Taktiske feil

Det er klart at Tsvangirai og MDC begikk flere taktiske feil i forbindelse med opptakten til valget. Tsvangirai og MDC vant i realiteten valget i 2008, men ble snytt for seieren etter fusk. En omfattende voldsbølge fram mot omvalget for president førte til at Tsvangirai ble tvunget til å trekke seg. Deretter presset den daværende sørafrikanske presidenten Thabo Mbeki i 2009 fram en slags koalisjonsregjering. Mugabe fortsatte som president, mens Tsvangirai ble statsminister.

Det er i ettertid liten tvil om at deltakelsen i koalisjonsregjeringen svekket Tsvangirais parti.

Helge Rønning

Dette betydde at perioden etter 2009 var preget av strid mellom ZANU–PF og deres regjeringspartnere. Det forekom stadige overgrep mot MDCs lokale avdelinger og aktivister. Slik ble MDC som regjeringspartner gjort medansvarlig for en vanskelig sosial og økonomisk situasjon, samtidig som partiet ikke kunne fungere som en sterk opposisjon til ZANU-PFs maktmisbruk. Det er i ettertid liten tvil om at deltakelsen i koalisjonsregjeringen svekket MDC.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Grov feilberegning

En av forutsetningene for samlingsregjeringen var at det skulle framforhandles en ny mer demokratisk grunnlov som skulle svekke presidentens makt, skape bedre muligheter for opposisjon, gjøre rettsvesenet og politi- og militærmakt mer uavhengig. Prosessen og forhandlingene var preget av motsetninger og av at ZANU-PF motsatte seg de fleste forslagene som truet partiets maktposisjon. Den nye grunnloven ble vedtatt med nesten 94,5 prosents flertall ved en folkeavstemning i mars 2013. Dette banet veien for valgene, som ZANU-PF presset fram at skulle foregå så snart som mulig. Tsvangirai og MDC gikk med på dette, til tross for advarsler blant annet fra flere naboland.

Alt tyder på at Tsvangirai trodde at MDC ville vinne.

Helge Rønning

Dette var en grov feilberegning fra Tsvangirais side. Alt tyder på at han trodde at MDC ville vinne. Han og MDC fikk da også omtrent like mange stemmer som ved valget i 2008, men økningen i stemmetallet gikk til ZANU-PF. Som vist ovenfor er det grunn til å tro at dette i stor grad skyldes manipulasjon, men ikke bare. Det skyldes også at mange velgere hadde mistet troen på MDC fordi partiet liksom ZANU-PF ble oppfattet som en del av politisk-økonomisk elite. Det hadde derfor mistet noe av grasrotstilslutningen.

«Partikrati»

Landets framtid er ikke lys. Økonomien er svak med omfattende korrupsjon. Det er store sosiale motsetninger, høy arbeidsløshet. Det er liten grunn til å tro at et fortsatt ZANU-PF styre kan løse problemene. Partiet er preget av maktbrynde og er uten evne til å ta inn over seg motforestillinger.

Zimbabwe er det som jeg kaller et «partikrati». Det er et system som preger mange afrikanske land. De er en slags autoritære formaldemokratier, der ett parti er helt dominerende. Valgene fungerer først og fremst til å legitimere makten til det statsbærende partiet. Opposisjonen har få muligheter til å gjøre seg gjeldende, og når de blir sterke, møtes de ofte med vold og fusk, og systemet endres ikke.