Dagen etter at valget om ny idrettspresident var avgjort, ble det klart at den nye presidenten og et av de største særforbundene hadde brukt betalte kommunikasjonsrådgivere i kampen om presidentvervet. Det er noe helt nytt innenfor idrettsfamilien.
Norges idrettsforbund har vært gjennom noen tøffe år. Det har vært mye støy, konflikt og offentlig oppvask. Blant annet om mangel på åpenhet og om høy pengebruk på konsulenter. Idrettstinget i mai skulle markere skille mot en ny tid, der dette kapitelet ble lagt bak oss og det igjen skulle handle om idrett.
Slik ble det ikke.
Isteden har dagene etter tinget vært preget av nye avsløringer om at den nye presidenten selv hyret inn kommunikasjonskonsulenthjelp og at Håndballforbundets president besluttet at deres forbund skulle betale et byrå for å hjelpe deres presidentkandidat med råd fram mot tinget.
Råd fra feil folk
Å hente inn råd fra kloke folk man kjenner i en kampanje om personverv er ikke noe nytt.
Jeg legger til grunn at alle de tre kandidatene som ønsket seg oppdraget som øverste tillitsvalgte for norsk idrett brukte sine nettverk. Å snakke med folk er vanligvis klokt og å lytte til erfarne folk er lurt, enten man skal på fjelltur eller stille til valg.
Det nye i denne saken er å bruke profesjonelle og kommersielle aktører til å påvirke sine egne inn mot den viktigste møteplassen i det norske idrettsdemokratiet, Idrettstinget.
At vår nye president, Berit Kjøll, gjør et slikt valg, kan kanskje tyde på at hun fikk råd av feil folk underveis i lederkampen. Det hjalp muligens til å vinne, men gir en krevende start på utøvelsen av presidentvervet, der oppgaven nå nettopp var å bygge tillit og vise at vi som bevegelse vil ha en åpenhetskultur.
Hemmelighold
At Håndballforbundet, som et av de store og sterke forbundene, mente at de både trengte og kunne rettferdiggjøre slik assistanse i en valgkamp, er enda vanskeligere å forstå. Det samme er det faktum at dette først ble kjent etter Idrettstinget, og da kun på direkte spørsmål fra media.
Med dette er det brakt noe helt nytt inn i idrettsdemokratiet vårt. Men er dette noe vi ønsker? I idretten handler mye om å følge spillereglene. Vi jobber ute i klubber og lag med å løfte verdier som «fair play». Det skal være real kamp.
Skjult bruk av betalte rådgivere som skal påvirke delegatene til Idrettstinget oppleves ikke som realt.
Mye penger for vaffelvakta
I mediene har det kommet fram at Håndballforbundet brukte 85 000 kroner for å bidra til at Berit Kjøll vant over Sven Mollekleiv og Tom Tvedt i presidentvalget.
For alle oss som på ulike vis bidrar til en dugnadsøkonomi med vaffelvakt og dopapirsalg i ulike lag og foreninger i det mangfoldige Idretts-Norge, er dette mye penger.
Selv om det i konsulentsammenheng kanskje ikke fortoner seg som noe stor-oppdrag.
Kan ikke få passere
Hovedproblemet med dette er likevel arbeidsmetode og hemmelighold. Dyktige kommunikasjonsrådgivere kan bidra med gode råd om positive egenmarkeringer og mobilisere folk på banen som ellers ikke ville vært der. De kan bidra til synlighet og engasjement.
Gode rådgivere kan også være behjelpelige med å få fram ikke så positive vinkler om sine motstandere. Om det har skjedd her, er det få som kan svare på.
Men introduksjonen av betalte kommunikasjonskonsulenter i interne valgkamper i idretten åpner arenaen for en profesjonalisering av kampanje og en metodebruk som endrer spillereglene.
Det kan ikke få passere i det stille.
Kan kjøpe seg sterkere
Et av godordene i idretten er «fair play». Det skal være realt. Nå har noen forskjøvet forståelsen av hva som er innenfor. For om dette blir en grei måte å jobbe på også framover, endrer det maktbalansen vår.
Da vil de som har økonomiske muskler, kunne kjøpe seg enda sterkere politiske muskler. Idretten er bygd på noen viktige verdier om frivillighet, fellesskap og samarbeid.
Et minstekrav er åpenhet og fair play når vi velger våre fremste tillitsvalgte.
Mina Gerhardsen er fungerende leder i Etisk komite i Norges Fotballforbund, etter at Sven Mollekleiv fratrådte fra vervet i forbindelse med valgkomiteens' nominasjon av han som president i Norges idrettsforbund.
