Hurtigutrydding av fattigdom

Kina skal utrydde fattigdommen på ett år. Koste hva det koste vil.

Fattigdom, Kina

Å lykkes med å utrydde fattigdom i eget distrikt innen utgangen av 2020 har blitt det viktigste kriteriet for en fremtidig karriere i det kinesiske kommunistpartiet. Presset på å levere målbare resultater øker faren for at drastiske virkemidler med uheldige effekter for individer, samfunn og klima kan bli tatt i bruk, skriver kronikkforfatterne.

Foto: THOMAS PETER / REUTERS

Myndighetene i Beijing har sendt 775 000 av sine beste byråkrater til den kinesiske landsbygda.

Sammen med mer enn tre millioner lokale embetsmenn skal de oppfylle president Xi Jinpings løfte om å utrydde all fattigdom i rurale områder innen utgangen av 2020 – koste hva det koste vil.

Imponerende resultater

Som første provins – og i god tid før det kinesiske nyttåret – erklærte myndighetene i Jiangsu at provinsen med 80 millioner innbyggere nå kun har 17 personer som fortsatt lever i fattigdom på landsbygda.

Man skal selvsagt ta slik statistikk med en stor klype salt. Og erklæringen ble da også møtt med både kritikk og latterliggjøring på sosiale medier.

Men det er likevel all grunn til å la seg imponere av hva kineserne har fått til.

Veien tilbake til fattigdom kan fort bli kort for mange.

Siden 2015 er antallet fattige redusert med over 40 millioner. Selv om den kinesiske fattigdomsgrensen defineres lavere enn Verdensbankens offisielle grense (1,2 vs. 1,9 dollar per person per dag), gjør dette Kina til den største bidragsyteren for at verden skal nå bærekraftsmålet om å utrydde fattigdom innen 2030.

Sentrale mål, lokale tilpasninger

Kinas bekjempelse av fattigdom har fulgt to hovedspor: store nasjonale politiske prioriteringer og lokale tiltak tilpasset individer og lokale forhold. Utbyggingen av universelle velferdstjenester og tilskuddsordninger har vært viktig.

I dag er så godt som alle kinesere dekket av helseforsikringer.

Kombinert med en betydelig utbygging av pensjonsordninger og sosiale støtteordninger legger dette grunnlaget for etableringen av en velferdsstat som inkluderer alle deler av befolkningen og gir et viktig sikkerhetsnett mot fattigdom.

Ved å støtte lokale økonomiske initiativer, samt en storstilt utbygging av infrastruktur som veier og internett, stimulerer kinesiske myndigheter til industrialisering og innovasjon i landbruket.

Det er god grunn til å være bekymret på vegne av det allerede belastede miljøet.

Samtidig legges det til rette for at rikere områder langs kysten skal investere i mindre utviklede områder i det kinesiske innlandet. Slik skapes nye arbeidsplasser og økonomisk vekst.

Økt levestandard

Ifølge Kinas statistiske sentralbyrå har over 90 prosent av alle kinesiske landsbyer veiforbindelse og er tilknyttet internett.

Tilgang til elektrisitet, rent vann og bedre sanitære forhold gjør livet på landsbygda lettere. Samtidig har myndighetene gjort mye for å utbedre lokale tjenester innen utdanning, helse og miljø. Disse tiltakene har bidratt til både økt levestandard og flere lokale arbeidsplasser.

Statistikken viser også at innbyggerne i Kinas fattigste regioner har hatt en gjennomsnittlig årlig inntektsvekst på 10 prosent de siste seks årene, samtidig som forbruket har gått betydelig opp.

Siden 2015 er antallet fattige redusert med over 40 millioner.

I tillegg til politiske og strukturelle tiltak er det utarbeidet individuelle planer for tusenvis av fattige familier slik at de selv skal kunne jobbe seg ut av fattigdom. Tiltakene inkluderer støtte til utdanning, arbeidstrening og midlertidige ansettelser i lokaladministrasjonen.

Familier i avsidesliggende områder har blitt oppfordret til å flytte til mer tettbygde strøk med moderne infrastruktur, der mulighetene for økonomisk aktivitet er større.

Fortsatt store utfordringer

Når Kina nå nærmer seg slutten av denne storstilte innsatsen, er det likevel på sin plass å sette spørsmålstegn ved om resultatene vil vare.

Har Kina nå utryddet fattigdom for en gang for alle?

Eller er det fare for at familier som gjennom støtte og egen innsats har klart å jobbe seg ut av fattigdom fortsatt er sårbare og lett kan falle tilbake i fattigdom – hvis de opplever sykdom, bortfall av arbeidskraft eller naturkatastrofer?

Hvorvidt prosjekter knyttet til fattigdomsbekjempelse på lokalt nivå er bærekraftige når den massive støtten fra myndighetene fases ut, gjenstår å se. Og når økonomisk vekst er det mest sentrale virkemiddelet er det god grunn til å være bekymret på vegne av det allerede belastede miljøet.

Det er all grunn til å la seg imponere av hva kineserne har fått til.

Og sist men ikke minst: Innsatsen for å utrydde fattigdom har enn så lenge vært ensidig rettet mot den kinesiske landsbygda. For at hele den kinesiske befolkningen skal leve i et samfunn uten fattigdom må urbane områder inkluderes. Den raske urbaniseringen i Kina fører til stor befolkningsvekst i byene.

Å legge til rette for at sosiale ordninger og velferdsgoder bygges ut og favner nye innbyggere i byene så vel som byboere i sårbare situasjoner kommer til å bli viktig.

Er målet nådd?

Kampen mot fattigdom er et prestisjeprosjekt for president Xi Jinping. For lokale myndigheter har dette vært deres mest sentrale oppgave de siste fem årene. Å lykkes med å utrydde fattigdom i eget distrikt innen utgangen av 2020 har blitt det viktigste kriteriet for en fremtidig karriere i det kinesiske kommunistpartiet.

Presset på å levere målbare resultater øker faren for at drastiske virkemidler med uheldige effekter for individer, samfunn og klima kan bli tatt i bruk.

Det er viktig at arbeidet med å holde folk ute av fattigdom opprettholdes også etter at sluttdatoen for prosjektet er nådd. I et samfunn der en universell velferdsstat fortsatt er under etablering, er det mange som balanserer på en knivsegg. Veien tilbake til fattigdom kan fort bli kort for mange.