Hun har mye å bevise

Lysstolpene er rundt en meter høye og lyser opp scenen bak henne. Mellom dem står runde, grønne lyskastere og lager noen små prikker i gulvhøyde.

Kirsti Bergstø tar seg til hjertet for å takke. Hun går opp på stolen og knytter neven for å vise at hun skal kjempe på partiets vegne. Stående applaus.

SV har fått ny partileder etter 11 år med Audun Lysbakken og 15 år med Kristin Halvorsen.

Halvorsen tok SV inn i regjering og normaliserte det å søke makt. Lysbakken var radikaleren som blankpusset fordelingsprofil og klimapolitikk og spisset et politisk prosjekt. Lørdag toppet han med et farvel til Nato-utmeldingsstandpunktet timer før han overleverte lederklubba.

Bergstø ble klappet inn enstemmig på landsmøtet, men alle vet at støvet fra den kortsluttede lederkampen mot Kari Elisabeth Kaski ikke har lagt seg.

Med ansvaret, får Bergstø også bevisbyrden.

Under overflaten er det noe som ulmer i SV. Bergstø må vokse raskt inn i lederrollen for å unngå at det blir et problem for henne. En vesentlig del av partiet er spent på hvor rødt og radikalt SV blir med sitt nyvalgte landsstyre.

– Jeg er spent på om det er plass til meg i Kirstis SV, sier de mange som nå er avventende.

Det røde og det grønne

Før var S-en rød og V-en grønn i SVs logo. Nå er det grønt før rødt. Slik har det vært siden året etter at Lysbakken ble SV-leder. Det var visst mer grafikk enn politikk, ble det understreket den gang.

SV har nå en gang alltid vært denne balanseringen og koalisjonen mellom det røde og det grønne. Lysbakkens suksess som partileder er at han både har spisset og bygget en gjenkjennelige profil.

Hvordan blir balansen med Bergstø?

Barnevernspedagogen fra Nesseby som leder arbeidskomiteen på Stortinget etter selv å ha jobbet på krisesenter og NAV.

Spørsmålene mange stiller seg er om det blir for mye rødt og for lite grønt. For mye distrikt og for lite urban politikk. For mye verdier og prinsipper og for lite realisme. For mye natur og for lite klima.

Bergstø har bevisbyrden når det gjelder å samle, være samlende, bygge bro, stake ut en kurs, sikre takhøyden.

De som har heiet på Bergstø forventer også mye av henne. De forventer en SV-leder som i større grad ser samfunnet nedenfra og løfter de tradisjonelle bevegelsene SV springer ut fra. Ikke bare klimabevegelsen, men også fagbevegelsen, kvinnebevegelsen, fredsbevegelsen og den antirasistiske bevegelsen.

Hele SV krever gjennomslag. Bergstø må levere i forhandlinger med Støre-regjeringen. Mer til velferd, mer omfordeling, mer til klima og natur.

I Ap og Sp spør man seg om det er en mindre kompromissvillig SV-leder enn Lysbakken de nå får med å gjøre.

Bergstø har bevisbyrden når det gjelder tonen mot regjeringen og gjennomslagene hun får. Hun skal sikre SV en særegen synlighet og profil, men også bygge flertall og gi og ta med andre partier.

Mens Lysbakken overtok et parti i krise som han møysommelig måtte bygge opp igjen etter åtte år i regjering, med tid og plass til å redefinere seg selv, overtar Bergstø et ganske velorganisert, harmonisk SV som forventer konkrete politiske gjennomslag raskt.

Det gir henne både et godt utgangspunkt og fallhøyde.

Bergstø må blant annet finne svaret på hvorfor SV ikke øker oppslutningen mer når Ap opplever vedvarende krisetall.

Talens makt

For mange delegater var nestledervalget dermed en slags øvelse for å kalibrere ledelsen. Miljøkjempen Lars Haltbrekken mot helsepolitiker og Nato-motstander Marian Hussein var mer en profil-kamp enn en kamp basert på politisk uenighet.

Husseins valgtale var sannsynligvis mesterstykket som vippet salen i hennes retning. En ærlig beretning og løfte om hvem hun er, men ikke minst hva hun er og ikke er. I mye større grad enn Haltbrekken, snakket hun til delegatenes hjerter og mager i tillegg til politisk appell.

Delegatene som helst hadde sett et SV under ledelse av Kaski kan glede seg over helgens Nato-vedtak, men frykter likevel at den samlede sammensetningen av landsstyre i for liten grad speiler bredden i partiet.

Fløypraten startet rett etter nestledervalget og før den etterfølgende festmiddagen. Spekulasjonen om hvor lang tid det er til Bergstø utfordres om ledervervet er i gang i deler av partiet.

Bergstøs motstandere unngikk bevisst å kreve skriftlig valg for å kunne synliggjøre blanke stemmer. De mener de gir sin nyvalgte leder arbeidsro, men også en bevisbyrde. Kanskje får hun ikke like lang ledertid som sine to forgjengere.

Vil vrake arbeidslinja

I sin første tale som SV-leder ba en energisk Kirsti Bergstø Arbeiderpartiet om å «vrake den feilslåtte arbeidslinja» og øke ytelsene til folk utenfor arbeidslivet.

Talen var i stor grad ideologisk forankret i SVs fordelingspolitikk, men også tydelig på at det haster å løse natur- og klimakrisene.

Bergstø løfter partiets omfordelingspolitikk.

Hun er, som Lysbakken, opptatt av at SV må samle venstresiden og søke makt.

Selvsagt viderefører hun mye av Lysbakkens politikk. Hun har vært en del av hans ledelse de siste fem årene og involvert i alle strategiske og politiske avveinger.

Lysbakkens bragd

Det har gått fort, men sakte. Han har vist retning, men kjøpt seg tid.

Audun Lysbakken kunne krone sin ledergjerning i SV med å få endret partiets nær 50 år gamle krav om å melde Norge ut av Nato. Et linjeskifte i partiets historie etter en prosess som kunne vært mer ødeleggende. Spør KrF eller Rødt hvordan linjeskifter kan smerte.

Partiledelsen vant frem i alle voteringer i Nato-debatten på landsmøtet, alle forsøk på vanne ut kraften i vedtaket viste solide flertall i salen.

I SVs Nato-prosess har engasjementet, takhøyden, realitetsorienteringen og argumentasjonen vært en studie i forankring, tillit og lederskap.

Det er dette Bergstø må bevise at det kan bygges videre på.

*

Landsmøtesesongen er i gang! Hør våre kommentatorer om hvilke landsmøter som er det mest morsomme, og hvilke som er de kjedeligste, i vår nye podkast her: