Hopp til innhold
Kronikk

Hu andre dama

Jeg er dama menn føler seg forstått av. Jeg vurderer å sende konene vippskrav for de timene.

Anna Soggiu

Har du tenkt på at alle de kvinnene rundt deg, som du lurer på hvorfor ikke er i forhold, kanskje faktisk er det, spør Anna-Sabina Soggiu.

Foto: Privat

Meldingen hans lyste mot meg på Messenger. Igjen. «Jeg trodde jeg hadde vært klar i kommunikasjonen. Jeg lovet deg aldri noe».

Hørt det før? Det er jo så man skulle tro de fikk utdelt manus ved fødselen.

Mennene jeg har lært av Bridget Jones at kalles «emotional fuckwits». «No drama here please», kan du lese på utallige profiler på Tinder. Sveip venstre, han der kommer til å knuse hjertet ditt og gi deg skylda for dramatikken etterpå.

«Jeg har aldri kunnet snakke med noen andre som med deg». Det er et utsagn jeg har hørt så mange ganger at jeg mest av alt får lyst til å le høyt når de ramler ut av munnen på atter en gjøk.

Jeg kjenner deg igjen. Jeg slår opp med deg samme hva du heter!

Jeg har siden fødselen vært hu dama menn føler seg forstått av. Jeg ble oppdratt sånn. Og jeg er sosionom, så jeg har tidvis tatt betalt for virksomheten, dessverre ikke alltid.

For meg var denne samtalen, der du følelsesløst, men med stor innlevelse, fortalte om deg sjæl i to timer, en lidelse på nivå med det samlivspsykolog Sissel Gran kaller «referatsamtaler». For eksempel: «Så sykla vi dit, drakk så mye vann og sykla videre».

Gjeeeeeesp, slipp meg ut!

Jeg sender deg vippskrav for de timene jeg aldri får tilbake, mens jeg tilbød gratis terapi for å booste ditt ego. Herregud du ække så forbanna unik og spennende.

Blant venninnene mine heter du fortsatt bare «Normen», «Seilbåten» eller «Skuespilleren». No name privilege allowed! Og det blir heller aldri innvilga. Jeg tar en fast moonwalk out of this place og ser meg aldri tilbake.

Veit du hva fjerde skift er?

Jeg skrev kronikk på NRK Ytring før jul. Singel kvinne i pandemi. Den gikk som ild i tørt gress, blei kåra til årets debatt av Natt og Dag, sammen med en annen kronikk om singellivets vansker. NRK måtte imidlertid moderere kommentarfeltet heftig på grunn av julinga jeg fikk.

Provokasjonen lå i at jeg skrev at gifte menn tok kontakt fra innlåsing i ekteskap. Hvem trodde jeg at jeg var, liksom?

Jeg kan fortelle det nå, hvem jeg tror jeg er. Jeg er hun Maria Mena har bøffa dagboka til da hun synger:

I`m fun and full of life you say

I wake up sleeping men that way

They fall in such an awkward way

Hardest ever lesson learned

They never leave their wives

Og jeg er ikke alene. Snakk med single kvinner fra 30 og opp. Eller i alle aldre for den saks skyld. Enhver date burde begynne med følgende spørsmål: «Er du gift, forlova, kjæreste, eller i et forhold av noe slag? Eller «Finnes det én kvinne i universet, som er eller tror hun er i et forhold med deg?»

Jeg må ta ansvar for meg sjøl.

For de dukker på mistenkelig vis opp når du begynner å stille krav. Førstekvinnen altså.

En gang dukka hun opp da jeg spurte om den avtagende interessen. «Du, jeg møtte noen litt før deg, jeg må være litt ryddig her». Boomer, gikk det seks måneder før du kom på det?

En annen gang dukka førstekvinnen opp i feeden på Facebook. «Emosjonelt tilbakestående mann is now in a relationship». Andre ganger har hun vært der hele tida, mens man har blitt holdt varm med ulike utsettelser og lovnader.

Je suis the other woman.

Og vi er mange. Strålende kvinner, som setter ord på det umulige, og deler ut trøst til sine medsøstre. Som Vigdis Hjorth i Om Bare:

Det ligger et brev til henne når de kommer hjem, det er hun som henter og sorterer posten. Det er langt, men behersket, i en faderlig tone, som om han ikke er rammet, som om hun er rammet alene, som om det ikke er usedvanlig at kvinnene omkring han rammes. Hun har ingen grunn til å bebreide ham, skriver han. Han har aldri lovet henne noe. Han nevner konen, han nevner barnet. Men jeg har tenkt på deg hver dag i hele sommer skriver han. Skyver vekk og trekker tilbake igjen.

Det er bare forbausende ordinært, rett og slett. Har du tenkt på at alle de kvinnene rundt deg, som du lurer på hvorfor ikke er i forhold, kanskje faktisk er det?

Jeg sender deg vippskrav for de timene jeg aldri får tilbake.

Sjøl har jeg på papiret vært singel i snart fem år. Dog har jeg omtrent ikke fått være i fred et forbanna sekund. Jeg har vært i ymse ræva greier med udugelige tullinger.

Aldri helt aleine, aldri helt sammen. Jeg beundrer dem som faktisk er aleine. De har sikkert gjort bedre valg enn meg.

And he's long gone

When he's next to me

And I realize

The blame is on me

Cause I knew you were trouble when you walked in

Greit nok, Taylor Swift, I hear you. Jeg må ta ansvar for meg sjøl. Enhver venninne eller selvhjelpsbok vil kunne fortelle meg at jeg må lære meg å sette grenser, be my own woman, self acceptance, bla bla bla.

Herregud du ekke så forbanna unik og spennende.

Da jeg oppsøkte psykologen min i fjor sommer og spurte om det sto «søker emosjonelt tilbakestående idiot» i panna mi, svarte hun lett: «Nei, det er bare veldig mange av dem. Derfor er de litt vanskelig å unngå».

Det tredje skiftet beskriver alt ansvaret likestilte kvinner ser ut til å måtte ta i familieliv, for all logistikken hjemme.

Men veit du hva det fjerde skiftet er? Jeg lærte nettopp av ei klok venninne at det er alle dager som kom og gikk, som handla om å ta ansvar for ikke bare egne, men også andres emosjoner.

Sammen med venninnene mine har jeg hatt studiesirkel av Sissel Grans Hekta på håp om kjærlighet utallige ganger.

Jeg har vært hu dama menn føler seg forstått av siden fødselen.

Men om noen av de selverklærte unike mennene plukka opp ei bok og skaffa seg selvinnsikt og emosjonell kompetanse, hadde vi mest sannsynlig fått nok tid til å løse både klimakrisa og sikre verdensfreden på få år i stedet!

Fra nå av leser jeg heller, Det er slutt.

Neste gang han dukker opp, så sier jeg det først som sist: «Hello darkness my old friend. Jeg kjenner deg igjen. Jeg slår opp med deg, samme hva du heter!»

Les også: