Arbeiderpartiet fortsetter sin kampanje for å rive ned bildet av Høyre som et moderat, sentrumsorientert velferdsparti. Det siste utspillet kom fra den venstreorienterte tankesmien Res Publica med Wegard Harsviks bok «Blåkopi». Boka bruker Sverige under Moderaternas ledelse som utgangspunkt. Premisset er at Høyre tåkelegger sin egen politikk, som i praksis går ut på å kutte kraftig i velferdsytelsene, slik svenskene har gjort. Velgerne vil våkne opp til en blåmandag om de ikke snur i tide.
Langt fra bunadshøyre
Å sammenligne politisk utvikling i Sverige og Norge er interessant nok, men ingen god metode hvis man er ute etter presis kunnskap om hva en norsk, Høyre-ledet regjering vil gjennomføre. Det norske Høyre har historisk sett vært mer moderat enn det svenske søsterpartiet. Det er fremdeles tilfelle.
Årsakene er flere, men den viktigste er at den klassiske venstre-høyre aksen har dominert det politiske landskapet i langt større grad i vårt naboland. Grunnen er et mer industrialisert og urbanisert samfunn enn det norske, og en mer klassekamppreget og politisert arbeidsgiverside, som igjen har påvirket det svenske konservative partiet. Langt fra bunadshøyre!
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook.
Lite protest fra arbeiderbevegelsen
Det er også slik at på de områdene der Fagforbundets Wegard Harsvik kritiserer Moderaterna mest – privatisering av skole- og pleie- og omsorgssektoren – har de svenske sosialdemokratene og den svenske fagbevegelsen i liten grad protestert mot hovedretningen. Argumentasjonen er at det er de faglige rettighetene til de ansatte og kvaliteten på tilbudet, som er viktigst, ikke hvem som er arbeidsgiver.
Kommunikasjonssjef i svenske Kommunal Emma Nilsson sier at det ikke er aktuelt for dem å kreve forbud mot utbytte i de private omsorgsbedriftene. «Det viktigste er jo at omsorgen er offentlig finansiert og et kommunalt ansvar. Det vi kjører hardt på, er å øke bemanningsnormene og de generelle bevilgningene til sektoren, som sliter med for få ressurser. Undersøkelser blant våre medlemmer viser at de ikke er mer misfornøyd med arbeidsforholdene i de private sykehjemmene enn de offentlige», sier Nilsson.
Omstridt arbeidsledighetstrygd
Den mest omstridte reformen Reinfeldts regjering har gjennomført gjelder arbeidsledighetstrygd. Det er likevel vanskelig å overføre erfaringene direkte til Norge, fordi vi har et statlig system der det er Folketrygden som administrerer trygdeytelsene, i motsetning til i Sverige. I Sverige må arbeidstakerne være medlem av A-kassan og betale en premie. Omleggingen har gjort disse premiene dyrere, samtidig som ytelsene er blitt strammet inn.
Resultatet er at mange arbeidstakere ikke har råd til å være medlem og tar sjansen på å melde seg ut av ordningen. Dermed står flere hundre tusen arbeidstakere uten sikkerhetsnett. Her har presset fra svensk fagbevegelse ført til at regjeringen har antydet at den vil reversere noen av innstrammingene.
Kutt i sykelønnsordningene
Årsaken er at de mange arbeidsledige som har meldt seg ut og som ikke har rett på bidrag, melder seg på sosialkontoret for å få sosialhjelp, og dermed må i siste instans staten betale regningen likevel.
Også når det gjelder kuttene i sykelønnsordningene er systemet i Sverige annerledes, og det er gjennomført endringer som ingen partier i Norge er i nærheten av å tenke på.
Det virkelig store politiske problemet for den svenske regjeringen er den høye arbeidsledigheten, og særlig den høye ungdomsledigheten. De til dels brutale kuttene som har skjedd på velferdsområdet i Sverige, har nettopp sin begrunnelse i høy arbeidsløshet og sviktende skatteinntekter. Der har som kjent Norge, og også en eventuell Høyre-dominert regjering et annet og langt mer gunstig utgangspunkt.
Privatisering av skolene
Et annet område som blir valgkamptema er skolen. I Sverige har det skjedd en omfattende privatisering, og store internasjonale konsern har investert, åpenbart med utsikt til utbytte og profitt. Det norske Høyre sier eksplisitt at de ikke vil tillate at private aktører tar utbytte av virksomheten.
Bent Høie, som er leder av programkomiteen, begrunner forskjellen slik:
Vi ønsker ikke at økonomiske motiver skal være drivkraften for dem som etablerer seg i norsk skole. Vår hensikt er i langt større grad å etablere nye gode tilbud, som i sin tur kan gjøre den offentlige skolen bedre. Vi synes det er urimelig at aktører som vil etablere et godt faglig tilbud med hovedvekt på matematikk for eksempel, må ha en religiøs eller alternativ pedagogisk plattform for å få tillatelse, slik dagens lov krever.
Ingen svenskekopi i skolene
Høie hevder også at det store antall friskoler som Øystein Djupedal måtte dra inn da de rød-grønne vant valget i 2005 var kunstig høyt:
Alle regnet den gang med regjeringsskifte og en ny kurs, og en stor andel av søkerne var aktører som ville forsøke seg før friskoleloven ble strammet inn. Mange av søkerne var i praksis ikke reelle. Enten fordi de ikke hadde økonomisk rygg til å etablere seg, eller fordi de ikke hadde den kompetansen som skulle til. Det blir derfor feil når våre kritikere bruker det store antallet søkere fra 2005 som argument for at det vil komme en storstilt privatisering ved regjeringsskifte. Mange av disse skolene ville aldri blitt etablert.
Han legger til at Høyre i sitt programutkast har strammet inn forslaget på dette punktet, slik at kommunene kan si nei til private tilbud dersom det undergraver elevgrunnlaget for den offentlige skolen i den aktuelle regionen.
Ingen tvil om at Høyres skolepolitikk drar i en annen retning enn de rød-grønnes, men noen svenskekopi er det ikke snakk om.
Sykelønnskamp
En annen gjenganger i debatten om Høyre, er altså sykelønn. Her har partiet opplagt skiftet syn. Jens Stoltenberg scoret gode retoriske poenger i valgkampen i 2001 da han påpekte at Høyres skatteletteforslag den gang ville være oppbrukt «før lunsj» dersom en arbeidstaker var borte fra jobben en dag.
En annen sak er at Arbeiderpartiet til de grader fikk saken i retur, da det ble kjent at også Arbeiderpartiregjeringen hadde vurdert å legge om sykelønnen. Siden den gang er det ingen norske partier som har vært i nærheten av å svekke ordningen for arbeidstakerne.
Torbjørn Røe Isaksen var derfor raskt ute med en garanti om at ytelsene skal ligge fast de neste fire årene med eventuell Høyre-regjering, da Anniken Huitfeldt utfordret partiet på Res Publicas pressekonferanse. Her var hensynet til tydelighet viktigere enn hensynet til partidemokrati og landsmøtet i mai. Michael Tetzschner står fremdeles på Høyres gamle linje, og vil ikke gi opp.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter.
Moderert arbeidslivspolitikk
Også på arbeidslivsfeltet har partiet moderert seg siden 2005. Forslaget om midlertidige ansettelser er snevret inn til bare å gjelde i de bransjene «der det er spesielle grunner for det» og ikke, som før, en generell åpning for dette i alle bransjer. Også utvidelsen av normalarbeidsdagen til 13 timer, som skapte storm fra fagbevegelsen sist, er dempet. Nå er ikke formuleringene så presise, og partiet nøyer seg med å si at reglene for når overtiden skal gjelde fra, må bli «mer fleksibel».
Det er også lagt merke til at partiet vil la fagbevegelsen beholde skattefradraget for fagforeningskontingenten, og høyrefolk snakker også svært pent om trepartssamarbeidet mellom arbeidstakere, arbeidsgivere og staten for tiden. Men det er nok konfliktstoff igjen, også på dette området, til å skape konflikt i valgkampen. Men retningen Høyre har valgt er også her mer moderat enn sist.
Ingen høyrebølge
Når Høyre med så sterk iver markerer avstand til de forslagene fra sin egen historie som går lengst, og også til det søsterpartier har gjennomført i andre land, er det uttrykk for en viktig politisk erkjennelse:
Den store oppslutningen om partiet Høyre for tiden, er ikke først og fremst uttrykk for en sterk ideologisk høyrebølge i befolkningen. Alle undersøkelser viser stor oppslutning om fellesskapsløsninger og velferdsordninger. Partiet vil framstå som en like troverdig representant for den norske velferdsmodellen som sosialdemokratene.
Et parti som åpner for eksperimenter og radikale endringer her, får store problemer med oppslutning i valg. Det har Høyre tatt konsekvensen av.
