Det ble meldt om krisemøter i Likud. Etter å ha vært fraværende under valgkampen, oppfordret Benjamin Netanyahu gang etter gang de som støttet ham, til å stemme: Likud holdt på å miste makten.
Ny periode for Netanyahu
Nå gikk det ikke så ille for den sittende statsministeren. Selv om sentrum-venstre mobiliserte, selv om hans liste tapte stort sammenliknet med den han ledet i den forrige nasjonalforsamlingen, og selv om alle pilene pekte mot ham, klarte Netanyahu likevel å samle flest representanter med listen han og Likud har sammen med partiet Yisrael Beiteinu, som ledes av den avgåtte utenriksministeren Avigdor Lieberman.
Dermed er han det naturlige midtpunktet nå som forhandlingene om en ny regjering er i gang.
Og Netanyahu har vist gang på gang at han er en god forhandler. Han har aldri vunnet klare valgseiere, men er likevel på vei til å bli statsminister for tredje gang. Venstresiden styrket seg i dette valget sammenlignet med det forrige og står sterkere i Knesset, men ikke nok til å rokke ved Netanyahus maktposisjon.
Overraskelsen
Valgets bombe var Yair Lapid, kjent tv-fjes og journalist, men et uskrevet politisk blad. Jeg har truffet både ham og hans velgere under denne valgkampen. Selv var han tydelig på at han godt kan sitte i en regjering med Netanyahu, såfremt han ikke blir noe fikenblad for høyresiden.
Hans kampsak har vært at de ultra-ortodokse jødene må mer inn i samfunnet og dele sin del av byrden, blant annet i forsvaret.
Han har vært tilgjengelig for sine velgere og gjennomført en god valgkamp med mange folkemøter. Slik plukket han opp restene etter vraket av Kadima, sentrumspartiet som sist gang ble det største partiet under ledelse av Tzipi Livini, men som ikke var i stand til å bygge en koalisjon og til slutt kollapset.
Okkupasjonen unngått
Mitt inntrykk er at mange av hans velgere kommer fra middelklassen, som både håper på en økonomi med mindre forskjeller og større muligheter, som gjerne vil være normale, som ikke vil forstyrres, som kanskje misliker okkupasjonen, men som ikke er villig til gjøre det til en stor sak.
For selv om Lapid, i motsetning til Arbeiderpartiet, i det minste har snakket om palestinerne, har dette heller ikke for han vært en viktig sak. Han lanserte sitt valgprogram i bosettingen Ariel, og han ønsker at Jerusalem skal forbli på israelske hender.
Under debatten jeg overvar, brukte han ordet «bli kvitt» om palestinerne, altså, slik jeg forstod ham, få til en form for løsning som gjorde at man slapp å forholde seg til problemet.
Høyrepartiene forandret
De to største partiene på sentrum-venstre har ikke noen tydelig og aktiv politikk overfor det som internasjonalt sett er det mest brennbare temaet, nemlig forholdet til palestinerne, og som tidligere var en viktig valgkamp-sak for denne delen av det israelske samfunnet.
I tillegg ser partiet Likud helt annerledes ut enn tidligere. Borte er moderate og erfarne politikere som Dan Meridor og Benny Begin. I stedet har mer radikale krefter blitt tatt inn, inkludert Moshe Feiglin, som blant mye annet har foreslått å annektere store deler av den okkuperte Vestbredden.
Og selv om stjernen hans falmet litt i løpet av valgnatten: Naftali Bennett leder et ytterliggående parti, Det jødiske hjem, som fikk 12 representanter i det nye Knesset, og som det er godt mulig vil være med i den nye regjeringen som nå er under utforming.
Det er altså en høyreside i forandring som, om ikke den dominerer like tydelig som ventet, likevel vil sitte med mye av makten selv om Israel ventelig får en ganske bred koalisjonsregjering.
Ønske om forandring
Men det jeg tror vi har sett i denne valgkampen, skal heller ikke undervurderes: Det er en venstreside og et sentrum som forsøker å si stans, som ber om forandring, men som ikke har fått fram de helt store lederskikkelsene.
Om ikke annet borger dette valget for interessante diskusjoner internt i Israel framover, spørsmålet er om det er nok for deres allierte i USA og Europa, og for palestinerne.
