Arbeiderpartiets prosjekt for 2020-tallet er kampen for velferdsstaten: Et Norge der tryggheten for helse og velferd skal gjelde alle, uavhengig av hvor stor lommebok du har eller hvor i landet du bor.
Trygghetens grunnmur er offentlige sykehus med høy kvalitet. Nå kjenner folk på stigende uro for at grunnmuren sprekker.
Får du kreft, kan behandlingen koste flere hundre tusen. I Norge sier vi: Den regninga tar vi sammen, som fellesskap, over skatteseddelen. Selv skal du være sikret behandling i verdensklasse – gratis.
Her ligger samtidig den store utfordringen: Nye, livreddende behandlingsformer og medisiner blir tilgjengelig i stort tempo, men til svært høy pris. Skal våre felles sykehus kunne tilby dette gratis til alle, krever det investering i nettopp disse sykehusene og de dyktige fagfolkene som jobber der.
Høyres privatiseringsreform «Fritt behandlingsvalg» (FBV) gjør det motsatte. Den tapper fellesskapets sykehus over hele landet for penger og fagfolk, noe som rammer pasientene. Vinnerne er kommersielle aktører i sentrale strøk.
«Valgfrihet», svarer Erna Solberg (Ytring 13.9), men hva var spørsmålet? Valgfrihet hadde vi fra før.
Siden 2001 har vi med «Fritt sykehusvalg»-ordningen også hatt tilgang på ideelle og andre private aktører som sykehusene har avtale med. Det gir god ressursutnyttelse og sikrer at også pasienter med sammensatte helseproblemer blir sett og behandlet.
Det Høyre innførte i 2015, var en byråkratisk ordning som gir frislipp for kommersielle aktører, mens sykehusene er dømt til å punge ut. Det rammer offentlige sykehus, svake pasientgrupper, setter faglige prioriteringer til side, bidrar til overbehandling og åpner for misbruk.
Distriktene rammes spesielt. FBV-aktørene etablerer seg primært på Østlandet (70 prosent) og trekker helsepersonell hit og bort fra distriktene.
Helse Nord-direktør Lars Vorland var blant dem som advarte eksplisitt mot dette i forkant av innføringen, men ble avfeid.
Høyre har gjort seg til ytterpunktparti i helsepolitikken. Selv Siv Jensen advarte i sin tid mot FBV, så lenge det ikke ble kompensert med mer penger til offentlige sykehus.
Høyre trumfet likevel reformen gjennom, uten at finansminister Siv Jensen fulgte opp med nødvendige penger. Sykehusene har vært kronisk underfinansiert under høyrestyret.
Etter sju år ved roret skryter nå Solberg og Høie av noen enkelteksempler: Mennesker som ikke har fått hjelpen de trenger av helsevesenet de har ansvar for, men som «reddes» av private. Det er nesten ikke til å tro. Jeg kaller det en fallitterklæring.
Samtidig varsles det en «fast track» for multinasjonale, kommersielle selskapers inntog i norsk eldreomsorg.
Og for få dager siden kom beskjeden om at partiet ikke bare vil redusere, men helt fjerne, formuesskatten – et sentralt verktøy mot økende forskjeller, avgjørende for eldreomsorg, skoler og barnehager i kommunene. Det viser hvor partiet vil.
Enn så lenge har ikke FBV snudd Sykehus-Norge på hodet. Men retningen er klar, og folks uro øker.
Helsepolitisk barometer viser at åtte av ti er bekymret for todeling helsevesenet, mens seks av ti mener vi allerede har det.
Arbeiderpartiet deler folks bekymring. I årlige budsjettalternativ holder vi vårt løfte og foreslår betydelig mer til våre felles sykehus. Fordi det er veien å gå, sammen med organisatoriske grep som ble tatt sist vi satt i regjering.
Ventetidene begynte å gå ned fra 2010. Fra 2017 har de sakte økt igjen, parallelt med en tredobling i bruk av FBV. En ny storsatsing på vår felles helsetjeneste må til for å få dem ned igjen.
Da koronaen sto på som verst i vår, satte regjeringen FBV til side i to måneder. Da det var alvor, var det sosialdemokratisk politikk som dugde.
Arbeiderpartiet mener det er alvor nok i hverdagen også. Men for Høyre er det igjen høyrepolitikk som gjelder.
I norsk politikk er koronatiden definitivt over.
LES HØYRELEDER ERNA SOLBERGS KRONIKK HER:
