Den politiske kampen mellom høyre- og venstresiden er en konkurranse om hvem av de to blokkene som er i stand til å føre det norske velferdssamfunnet videre. En skattefinansiert velferdsmodell er det bred konsensus om, fordi den er til fordel også for den etterhvert store norske middelklassen.
Det politiske systemet utvikler seg i stor grad slik at politiske reformer det i utgangspunktet er strid om, etterhvert blir fellesgods.
Et eksempel: En gigantisk barnehagesatsing er det som tydeligst står igjen etter den rød-grønne perioden. Nærmere 60.000 nye barnehageplasser er bygget. Når den største delen av reformen er i havn, opplever vi at reformens mor Kristin Halvorsen må begrunne hvorfor regjeringen til nå ikke har hatt råd til å ha løpende opptak av ettåringer i barnehagene.
Høyre fra opposisjon er mer ekspansive og lover å gjøre noe med dette. Partiet vil at kommunene skal legge til rette for løpende opptak hele året. Dette er riktignok pakket inn i en valgfrihetsretorikk som går ut på at foreldrene skal kunne velge når de vil ha sine barn inn i barnehagen, men i praksis betyr dette uansett en omlegging som koster penger.
Noe av det samme, med motsatt fortegn, har skjedd med kontantstøtten: Forhatt på venstresiden, men ble i praksis akseptert av de rød-grønne i en ny innpakning etter et kompromiss mellom Senterpartiet og SV.
Rydde bort unødvendige konflikter
Høyre så allerede etter valgnederlaget i 2005 at ensidig fokus på skattelette var en del av årsaken til at velgerne forsvant.
Erna Solberg ville forandre Høyres image fra kalkulatorpartiet til et inkluderende parti. Den første satsingen var "Ny sjanse" til dem som falt utenfor, i et forsøk på å gi partiet en sosial og varmere profil.
I dette nye programforslaget går Høyre videre og forsøker å rydde vekk det partiet ser som unødvendige konflikter med hovedmotstanderen, Arbeiderpartiet og LO. Partiet aksepterer for første gang skattefradraget for fagforeningskontingent og slår fast at de fagorganiserte får beholde det med Høyre ved roret.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
I 2009 ville Høyre minst halvere fradraget og mente det var en urettferdig forskjellsbehandling av dem som var med i frivillige organisasjoner. Frelsesarmeen for eksempel.
Idag er argumentasjonen at også Høyre er tilhenger av et vel organisert arbeidsliv og ser behovet for sterke organisasjoner . Som LO.
Fremdeles konfliktstoff
Denne konsensuspregede profilen betyr likevel ikke at konfliktstoffet er fjernet. Arbeiderpartiet er ivrig opptatt av å beskrive Høyre som ”lik seg selv”.
Jens Stoltenberg slo fast til sitt landsstyre samme dag som Høyre presenterte sitt forslag, at neste års valg blir et ”retningsvalg” for det norske samfunnet.
Høyre er egentlig glad for den typen motstand.Begge de to store styringsorienterte partiene er avhengig av den andres kritikk for å mobilisere.
De punktene Stoltenberg og Arbeiderpartiet særlig trekker fram, er Høyres arbeidslivspolitikk og skattepolitikken.
I arbeidslivspolitikken er Høyre gjenkjennelige, men noe mer avslepne enn tidligere, med Torbjørn Røe Isaksen som arkitekt . Partiet vil beholde maksgrensen for tillatt overtid, men gi mulighet til å ta ut mer av overtiden når det passer bedriften og arbeidstakeren.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter
Høyre vil frata fagforeningene sentralt retten til å nekte lokale turnuser, som er mer fleksible, og la Arbeidstilsynet få ansvaret for dette igjen. Dette får fagforeningslederne til å se rødt, men kanskje ikke det vanlige medlem.
Høyre betoner ikke behovet for midlertidige ansettelser på samme måte som før.
Skatteletten er gjenkjennelig og består av en fjerning av formuesskatt og arveavgift, kombinert med noe mindre toppskatt og større bunnfradrag. Men ingen konkrete summer. Det er mer snakk om retning enn forpliktende løfter.
Skremmer med FRP
Om Høyres forslag kan virke moderate, er Fremskrittspartiet gode å ty til som skremmebilde. De rød-grønne vant valget i 2009 mye på grunn av uavklart samarbeid på borgerlig side.
Denne gang er opposisjonen mer konsolidert, så da rettes skytset mot den uavklarte politikken blant de fire i opposisjon. Er det Høyre eller Frps økonomiske politikk som skal gjelde?
Det er altså en del krutt i både Høyres og Frps politikk til å fyre opp en polarisert type valgkampretorikk det neste året.
Spørsmålet er om Erna Solbergs moderate sentrumsorienterte kurs gjør kruttet tilstrekkelig tørt til å tenne de rød-grønne gnister hos velgerne en tredje gang.
