Sakene jeg tenker på er selvsagt Høyres forslag om redusert formuesskatt og om økt valgfrihet for sykehuspasienter – eller mer privatisering, alt etter som man ser det.
Disse sakene kan gjøre at valgkampen og den politiske debatten framover blir mer polarisert langs en klassisk venstre- og høyreakse, enn det så langt har sett ut til.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Høyre for rikinger
Forslaget om å fjerne formuesskatten for 99 prosent av dem som betaler den i dag, fikk store oppslag i alle medier. Men medienes referat og vinklinger var entydig kritiske.
Typisk er Sven Egil Omdal, kommentator i Stavanger Aftenblad: «Jeg innser hvor kort jeg er kommet i min egen klassereise når Høyre avslører at vanlige folk har 25 millioner på bok».
Løfter må innfris
Høyre har siden Bondevik II-regjeringens dager forpliktet seg til å fjerne formuesskatten. Årsaken var at finansminister Per-Kristian Foss innførte utbytteskatt på aksjer på 28 prosent, under høytidelig løfte om raskt å fjerne formuesskatten, slik at den totale skattebyrden ikke skulle øke. Aksjeskatt på utbytte ble nødvendig for å harmonisere reglene med EU, og var ikke resultat av et øyeblikks skattepolitisk radikalisering fra Høyres side.
Løftet om å fjerne formuesskatten ble ikke mulig å innfri fra regjeringsposisjon den gang, men med Høyre som sannsynlig regjeringsparti etter 9. september 2013, må partiet levere. Det var et knallhardt press internt fra næringslivshøyre mot ledelsen om å komme med konkrete forslag.
Høyre varslet dermed i høst at formuesskatten skulle trappes ned for så å fjernes helt. Bent Høie lovte at en skulle utarbeide en modell som gjorde det mulig å fjerne formuesskatten, men uten å gjøre de superrike som kun betaler formuesskatt, til nullskattytere. Partiets finanspolitikere sendte Finansdepartementet en strid strøm av brev med spørsmål om mulige utveier, uten å få noen som helst drahjelp.
På pressekonferansen denne uka ble konklusjonen at en inntil videre måtte nøye seg med et økt bunnfradrag på 20–25 millioner, men la den rikeste ene prosenten fremdeles betale formuesskatt. Disse 7000 rikeste, med symbolfigurer som Stein Erik Hagen og Petter Stordalen i spissen, fikk som trøst redusert satsen fra 1,1 til 0,50 prosent. På denne måten mente partiets ledelse at en både kom gründere og bedriftseiere i bygd og by i møte ved å gjøre formuer på inntil 25 millioner skattefrie, og samtidig skattlegge de superrike.
I alt koster forslaget slik det nå ligger 12,5 milliarder kroner.
Taktisk tabbe
I sum er det vanskelig å beskrive øvelsen som noe annet enn en taktisk tabbe: På samme tid har partiet greid å love bort halvparten av den skatteletten Høyre mener det er rom for de neste fire årene, samtidig som en får en strøm av kritikk for å gi velstående personer millioner i skattelette de overhodet ikke har bruk for, uten sikkerhet for at det vil komme ny vekst og arbeidsplasser.
Til og med Fremskrittspartiet, på sin jakt etter tidligere velgere som har forsvunnet til Høyre, heller bensin på bålet og kritiserer milliongavene til de rikeste. Høyres representanter i debattene kommuniserer i praksis at forslaget bare er halvhjertet, og innrømmer indirekte at det å gi de rikeste store økonomiske fordeler er noe de er tvunget til for å oppnå et større gode.
Det ville vært mulig å legge fram en skattepakke med en noe mer moderat profil, for eksempel ved et noe lavere bunnfradrag og uendrede satser. Hadde partiet nøyd seg med et bunnfradrag for formuer på inntil 10 millioner kroner, ville partiet ha halvert budsjett kostnaden, fjernet formuesskatten for over 600 000 personer og unngått den hardeste «riking»-kritikken. En kunne også vise til at de fleste av de småbedriftene en ville skjerme fra formuesskatt, kom godt ut av forslaget. Det hadde vært mer behagelig å få noen sure kommentarer fra de aller mest velstående for ikke å være tøffe nok, enn de reaksjonene som partiet nå må tåle.
FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter
Ikke ferdig utformet sykehuspolitikk
Høyres framgang det siste året må forklares på flere måter. Partiet har greid, gjennom flere års systematisk arbeid fra partiets landsmøte i 2006 og frem til i dag, å framstå som et langt bredere og mer sosialt opptatt politisk parti. Partiet har moderert seg på områder som sykelønn, fagforeningsfradrag og arbeidslivspolitikk. Logikken har vært at den politiske gevinsten ved å stå på de klassiske Høyre-forslagene var langt mindre enn skadevirkningene politisk. Stoltenberg ville fått for lett spill. Det var ikke verdt prisen.
Skatteforslaget drar klart i en annen retning. Noe av det samme er tilfellet med forslaget om fritt behandlingsvalg for pasientene. Dette kan vise seg å bli en god sak i valgkampen mot regjeringen, mens formuesskatten på den andre siden skaper mer støy enn begeistring. Bent Høies modell i sykehuspolitikken er ikke er ferdig utformet, og den omfatter en begrenset del av det enorme helsebudsjettet. Likevel er det nok krutt i saken til å varsle en tydelig ny retning, og provosere til debatt.
Etterlengtet for Arbeiderpartiet
Jens Stoltenberg sa også til sitt landsstyre onsdag at kampen mot Høyres forslag vil bli en hovedsak i valget: «Ved forrige valg var det skole, nå er det helse. Vi må stanse kommersialiseringen og privatiseringen av helsevesenet!»
Arbeiderpartiet har lengtet etter denne typen Høyre-utspill, og håper nå å få høyt konfliktnivå om saker som kan få fram forskjellen mellom regjeringsalternativene. Det er det eneste håpet for å snu stemningen blant egne velgere.
Høyre har, som et resultat av sin sterke framgang det siste året, styrket sitt sakseierskap på viktige områder som økonomisk politikk og skole, der partiet scorer høyere enn Arbeiderpartiet. Også innen helse og omsorg nærmer partiet seg Arbeiderpartiet, og potensialet for ytterligere framgang er stort. Halvparten av velgerne svarer nemlig ifølge Norstats undersøkelse for NRK at de er usikre på hvem som har den beste politikken for sykehus og sykehjem. Arbeiderpartiet kommer best ut med 20 prosent, og Høyre nummer to med 15 prosent av de spurte.
Opposisjonen har så langt klart å dominere beskrivelsen av tilstanden innen norske sykehus-med krisen i Helse Sør-Øst og Ahus og voksende køer som bakteppe. Jonas Gahr Støre har lagt ned en voldsom innsats de første månedene som minister i et forsøk på å skape en ny dagsorden, fremme forslag og ta initiativ. Når Høyre nå legger alternative forslag på bordet med en klar ideologisk profil, vil det kunne bli en spennende og meningsfull debatt om reelle forskjeller på et viktig politikkområde. Den som klarer å overbevise best på dette feltet, kan flytte velgere.
Blir mer til et maktparti
Det vi nå opplever er et skifte i oppmerksomhet om partiet Høyre.
Så langt har svært mye av interessen vært knyttet til å analysere hvorfor partiet har hatt suksess, og finne svar på «Høyre-koden». Partiet har også, i kraft av sin størrelse på meningsmålingene, vært motoren i opposisjonens kamp mot regjeringen. Etter snart åtte år i opposisjon har det konservative partiet praksis tatt rollen som den ledende samfunnskritikeren blant partiene.
Nå går Høyre i langt større grad over til å være et potensielt regjeringsparti – et maktparti som må gi klare svar på hva de vil gjøre i posisjon. Forslaget om redusert formuesskatt var et forvarsel om det.
