NRK Meny
Replikk

Høyere investeringer må til

Masteroppgaven fra NHH er imponerende. Men den har også sine begrensninger.

Leo A. Grünfeld

Investeringsviljen i industrien i Norge er på et bunn-nivå. Det må vi gjøre noe med, skriver forskningleder Leo A. Grünfeld, her fotografert ved et tidligere arrangement i Operaen.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix

Mandagens kronikk av Sakkestad og Skarsgaard er et direkte angrep på min rapport «Privat eierskapsberetning» fra 2012 og kronikk «Myter og fakta om formuesskatten» fra 2013 om formuesskattens betydning for bedriftene. Kronikken krever derfor en tydelig tilbakemelding fra meg.

Men før jeg gjør dette, er det helt nødvendig å presisere at det viktigste argumentet for å fjerne formuesskatten er at den gjør det ulønnsomt å investere i næringsvirksomhet på fastlandet, sammenlignet med å investere i eiendom og olje og gass. Investeringsviljen i industrien i Norge er på et bunn-nivå, og skal vi i fremtiden leve av noe annet enn olje, gass og bolig, er vi tvingende avhengig av å stimulere til høyere investeringer i industri, tjenester og ren energi. Dagens skatteregime stimulerer til det motsatte. Verken funnene i vår studie eller studentenes oppgave kan endre på dette faktum.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

En imponerende masteroppgave

Studentene Sakkestad og Skarsgaard har etter mitt faglige og vitenskapelige skjønn gjennomført en svært omfattende og grundig studie av hvem som betaler formuesskatt i næringslivet og hvordan dette samvarierer med utbyttepolitikken til eierne. Jeg er rett og slett imponert over denne masteroppgaven. De har i det store og hele videreført vår studie fra 2012 men har hatt bedre data, som tillater å justere ned formuen til bedriftseierne i lys av deres private gjeld. Resultatet er at færre eiere er i formuesskatteposisjon sammenlignet med vår rapport.

Jeg er rett og slett imponert over denne masteroppgaven.

Leo A. Grünfeld, forskningsleder ved Menon

Men, og dette er et stort men: Studien, har i likhet med vår studie store begrensninger:

1) Eiere i småbedrifter er stort sett også daglig ledere. De har mulighet til å ta ut høyere lønn for å dekke sin formuesskatteforpliktelse. Dette har hverken studentene ved NHH eller vi sett på, men jeg mistenker at dette er en vel så vanlig tilpasning som å ta ut utbytte ettersom det skattemessig ikke lenger er så stor forskjell på lønnsinntekt og inntekt fra utbytte.

2) Eier kan også tappe selskapet for kapital ved å redusere aksjekapitalen i stedet for å ta ut utbytte. Det er ikke en optimal løsning men likevel en åpenbar mulighet som heller ingen av oss har sett på.

LES OGSÅ: Erna Solberg (H) svarer på NHH-kronikken

Nærmest en selvfølge

Det er med andre ord flere kanaler for tapping av kapital i selskapene, knyttet til formuesskatt, som vi ikke har studert enda. Det er også viktig å få frem av vi i vår studie fant at det var 12 ganger så stor sannsynlighet for at bedriftseieren tar ut utbytte fra bedriften dersom hans formueskatt er større enn overskuddet i bedriften, enn dersom skatten ikke er større enn overskuddet. Det er så langt jeg kan se ingenting ved tallmaterialet til Sakkestad og Skarsgaard som endrer på dette mønsteret. Dette forteller mye om skattens effekt på utbytteatferd.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Det er en bekymringsfull svakhet ved talmaterialet studentene benytter, noe de selv påpeker i oppgaven. De finner ingen sammenheng mellom utbytte og årsresultat i norske bedrifter.

Leo A. Grünfeld, forskningsleder ved Menon

Sakkestad og Skarsgaard er opptatt av at det er eierne av de selskapene som har mye kapital som betaler formuesskatt. Det er jo nærmest en selvfølge. De hevder derfor at de ikke er sårbare. Det har de delvis rett i, men dette avhenger sterkt av kapitals annenhåndsverdi, og den er ikke alltid så stor som balansen viser. Enda viktigere er det at effekten på investeringsviljen er like stor, uavhengig av hvor kapitalrikt selskapet er. Så er vi opptatt av investeringer i næringslivet, så er dette argumentet ugyldig.

Klokker klinger, alarmer uler

Det er en bekymringsfull svakhet ved talmaterialet studentene benytter, noe de selv påpeker i oppgaven. De finner rett og slett ingen sammenheng mellom utbytte og årsresultat i norske bedrifter.

Når jeg ser slike tall begynner mine klokker å klinge og alarmur å ule. Har studentene kvalitetssikret data godt nok, for dette kan da ikke henge på greip. Etter å ha virket som veileder og sensor på et stort antall masteroppgaver i samfunnsøkonomi stusser jeg litt over at studentene ikke nevner andre kanalene for mulig tapping av kapital. Kan det tenkes at de har hørt for mye på deres veileder?