Horne diskriminerer transpersoner

I floraen av problematiske uttalelser fra barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne har mediene oversett en av de mest alvorlige.

Solveig Horne

Barne-, likestillings- og inkluderingsminister Solveig Horne (Frp) har råkt ut i hardt vær etter å ha blitt kofrontert med tidligere uttalelser om likestillingsrelaterte spørsmål.

Foto: Larsen, Håkon Mosvold / NTB scanpix
Kronikkvignett Ytring

Det stormer rundt den ferske barne-, likestillings- og inkluderingsministeren Solveig Horne. Det tragikomiske i denne saken må være årsaken for den store interessen. Horne, som ikke kan gjøre rede for hva likestillingen er på stående fot, som fordeler ansvar mellom gjerningsmann og offer i voldtekt, og som ønsker å kutte støtte til homo-organisasjoner og beskytte små barn mot homoeventyr, har tydeligvis ikke noe å gjøre i departementet hun er satt til å styre.

Men mindre målet er å døpe Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet til MorFarBarn-departementet.

Sykeliggjørende uttalelse

Den mediale og folkelige stormen til tross, Solveig Horne verken beklager eller endrer noen uttalelser vesentlig. Svaret blir: Som politiker i posisjon ville hun kanskje uttrykt seg litt annerledes. Når Horne kommer såpass kort etter å ha blitt dyttet, dratt og forsøkt hjulpet mot et ståsted som tåler dagens lys, er jeg ikke spesielt urimelig når jeg finner det fåfengt å få denne likestillingsministeren til å trekke tilbake sine uttalelser om transpersoner. For min del er det langt mer fornuftig å rette skytset mot et hold der det er håp om forbedring.

Henvisningen av en sammensatt gruppe av friske individer til helsedepartementet og pasientlovgivningen har verken vekket oppsikt eller opprørt verdiliberale entusiaster i nyhets- og kulturredaksjonene.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Mediene har rapportert om tidligere problematiske sitater av Horne. Men et av de mest alvorlige ble nesten ikke nevnt før det fort falt ut av listen. Henvisningen av en sammensatt gruppe av friske individer til helsedepartementet og pasientlovgivningen har verken vekket oppsikt eller opprørt verdiliberale entusiaster i nyhets- og kulturredaksjonene. I dette ligger en usynliggjøring som grenser mot diskriminering.

LES HORNES UTTALELSER TIL BLIKK: «Transpersoner må inn under pasientlovgivningen»

Designet diagnose

Da homofile entret scenen for verdidebatt, ble den fort gjort om til et laboratorium. De friske individene ble målt opp og ned av helsepersonell. Da man ikke fant noen fysiske feil og mangler i dem, designet psykiatrien en ny diagnose.

I dag, mange tiår etter de heftige medisinske debattene om homofili, vet vi at man satte sykdomsstempelet på en høyst normal tilstand for å forsvare det patriarkalske sosiale systemet. Når de samme mekanismene skyver en ny gruppe inn i psykiatriske korridorer og kirurgiske avdelinger, er det få av våre skarpe samfunnskritikere og analytikere som ser den klare parallellen.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Ikke en sykdom

Jeg er transkjønnet. Jeg er sikker på at jeg ikke er en kvinne. Jeg er like sikker på at jeg ikke er en mann. Og jeg er samtidig trygg på at jeg verken har en neurobiologisk eller psykisk diagnose, men representerer en normal kjønnsvariasjon. Mitt standpunkt kan ikke reduseres til en fornektelse av en ubehagelig realitet, det er gjennomtenkt, gjennomfølt og velbegrunnet. Jeg er så uheldig at jeg har en av de mest alvorlige psykiske lidelsene, bipolar diagnose type 2. Jeg har ingen problemer med å akseptere det, og jeg har frivillig gjort dette offentlig kjent. La oss gjøre et tankeeksperiment.

Jeg får verken vondt i hodet, magen eller genitaliene av at jeg ikke kan identifisere meg med Kim Kardashians frodige kvinnelighet eller Mads Mikkelsens mannlige utstråling.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Hva skjer hvis jeg blir forlatt på en øde øy? Jeg tror at jeg ville slitt med de samme symptomene for bipolaritet: humørsvingninger, maniske intervaller, depresjon og dårlig søvn. Tar man fra meg medisinene, kan det bli skikkelig ille, muligens livsfarlig. Uten at noen mennesker er i nærheten vil nerveforstyrrelsene i hjernen volde meg smerte. I motsetning til det, ville ikke min transidentitet bydd på noen problemer på øya. Snarere ville det vært befriende å slippe foraktfulle blikk hvis jeg lot skjegget mitt vokse, og det ville sikkert vært en lettelse å komme bort fra de tilbakevendende diskusjonene med barnas far om hvorvidt jeg kan ha på slips på skolefester. Jeg får verken vondt i hodet, magen eller genitaliene av at jeg ikke kan identifisere meg med Kim Kardashians frodige kvinnelighet eller Mads Mikkelsens mannlige utstråling. Derav kan vi slutte at «sykdommen kjønnsidentitetsforstyrrelse» er sosialt konstruert.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Normalt fungerende mennesker

Solveig Horne finner langt fra alle transpersoner på Harry Benjamin ressurssenter (HBRS) sin medlemsliste. Denne listen representerer en transidentitet som ligger ytterst på skalaen. Men flertallet av transpersoner lever så vanlige hverdager at man ikke legger merke til dem. De finner mestringsstrategier for å leve nokså harmoniske liv, til tross for store sosiale utfordringer.

I den mer opplyste delen av verden har man i en årrekke drevet med holdningskampanjer mot at transpersoner har stått på diagnosemanualen til verdens helseorganisasjon. I noen land har transvestitter blitt friskmeldt som følge av dette arbeidet. Transkjønnethet er derimot fortsatt en diagnose som kaster sin lange, mørke skygge over en taus, ikke-organisert samfunnsgruppe av helt friske og normalt fungerende mennesker.

Flertallet av transpersoner lever så vanlige hverdager at man ikke legger merke til dem.

Sara Mats Azmeh Rasmussen

Mens ingen homofile så seg tjent med å bære et avviks- og sykdomsstempel, finnes det blant transpersoner en minoritet som har mye å vinne på å opprettholde diagnosen: En offentlig finansiert kjønnsbehandling. Alternativet, å kjempe mot sykdomsstempelet samtidig som man reiser et privat fond for finansiering av kjønnsbytte for registrerte medlemmer, synes ikke å friste transpersoners mest høylytte interesseorganisasjoner. Slik holdes vi andre som gisler i manualen for mentale forstyrrelser.

Viktig oppgave

Jeg er en av mange transpersoner som reagerer sterkt på dette fordi jeg forstår den sterke sammenhengen mellom diagnosen og mangel på sosial anerkjennelse og juridiske rettigheter. Selv gir transidentiteten meg eksistensiell dybde og et rikere liv.

Våre journalister og opinionsdannere har en viktig oppgave fremfor seg: Å formidle positive erfaringer og forståelser til unge transpersoner som i dag blir invadert med en destruktiv sykdoms- og avviksretorikk, både fra politikere som ikke vet bedre og smale interesseorganisasjoner. Fremtiden er ikke en trist og nervepirrende vandring på en sykehuskorridor i påvente av å bli «korrigert».

Fremtiden er åpen og full av muligheter. Også for transpersoner.