«Hæ?! Har ikke høner en skikkelig pensjonsordning?» spurte sønnen min, litt sånn bråkjekk-ironisk som gutter sent i tenårene kan være. Ved frokostbordet hadde jeg nettopp fortalt om denne virkeligheten, som Forbrukerinspektørene i NRK nå endelig viser i all sin gru: Tre millioner høner blir i Norge hvert år stappet i en container med drepende gass. De sendes til destruksjon som spesialavfall, og kastes med nebb og fjær – og kjøtt. De kokes til lim, og ender stort sett opp som bindemiddel i betong.
Jeg hadde flere opplysninger å servere mens vi kakket toppen av frokost-delikatessene våre. Økologiske egg, selvsagt. Og perfekt bløtkokte.
«I Norge spiser vi nesten 200 egg hver i løpet av et år, i eggeglass, stekt eller blandet ut i annen mat. Det er mye å være glad for. Og hva er takken? De blir altså behandlet som dritt,» fastslo jeg.
Vi ble litt småkvalme, to sønner med mor og far. Vi hadde det plutselig ikke som plommen i egget lenger, for å si det sånn.
Et par iPader kom på bordet. Vi gjorde noen undersøkelser. Etter et kvarters googling var dette resultatet:
En industrihøne settes i arbeid når hun er rundt 25 uker gammel. Da skal hun bli en fødemaskin. På toppen av «karrieren» klemmer hun ut av seg ett egg hver eneste dag. Nye, nesten ferdige egg produseres fortløpende inni hønemor. Det tar omtrent fem dager å lage et egg. Små plommer uten skall vokser som på en streng i hennes indre og utvikles til perfekt formede egg som på fabrikkbånd.
De står tett i tett i haller med flere tusen individer. De mates maskinelt og intensivt med kraftfôr for å produsere nok, henge med på hardkjøret. Det er utpinende for kroppen, slitsomt for psyken.
Etter at de er rundet et år går det brått nedover med helsen. Eggproduksjonen synker med omtrent 15 prosent. På en vanlig arbeidsplass for oss mennesker ville det bare vært å regne med. Ikke her. Ved litt over 70 ukers levetid er det ubønnhørlig slutt.
«Hvorfor kan vi ikke spise dem?» spurte den yngste. Som matjournalist kunne jeg så klart svare: «Vi er for late».
Nå er det ingen under femti som gidder å koke ei høne i en hel time. «Folk skal bare flippe kyllingbryst i stekepanna», forklarte jeg, og la til at det faktisk også har med teknikken på slakteriene våre å gjøre.
«Kjøtt skal nå være så billig at slaktingen må gå lynraskt, med maskiner som knerter opp til åtte tusen kyllinger i timen. Disse er innstilt på kyllinger, og det blir for dyrt å lage egne slaktelinjer for de større hønene. De passer ikke inn.»
Så kom jeg med en opplysning som fikk det til å rykke i den eldste sønnen (som nå er begynt på BI): «Faktisk betaler bonden cirka sju kroner for å bli kvitt ei høne. De skal jo behandles som spesialavfall, det koster.»
«Her lukter det butikk!» kvitterte den kommende siviløkonomen. «Noen kan vel hente råvaren gratis omtrent, og så selge til Norgesgruppen eller noe. Pling i kassa, med nesten null investert!» Da måtte jeg berolige kremmeren med at dette faktisk er prøvd. Det ble ikke butikk av det.
Kavaleriet prøvde for tre år siden å komme de stakkars hønene til redning. Forsvaret kjørte et prøveprosjekt der disse hønene skulle kokes i messene for våre soldater. Det regnestykket gikk heller ikke opp.
Prosjektet var til og med et samarbeid mellom offentlige Forsvarets logistikkorganisasjon, private Norgesgruppen og forskningsinstituttet Nofima, med finansiell støtte av Statens landbruksforvaltning.
Plutselig grådighet i verdikjeden har til nå stoppet en positiv vending på denne uhyrlige dumpingen av fullgod mat. Høna, som i utgangspunktet var gratis, endte opp med å ville koste 50 kroner ferdig kokt, som såkalt sous-vide.
«Vi som er så glad i egg, får vel bare skaffe oss våre egne høner, da. Så kan vi kanskje lage noe godt av dem når de blir pensjonister,» foreslo familiens yngste denne morgenen. Han kan legge sammen to og to, han også. Vi var fire som bare brukte fem minutter på å tenke over det. Klart vi kunne!
I praksis har folk som ikke vil være med på det uetiske opplegget med industriell eggproduksjon og høne-kasting, tre alternativer:
HØNER ER GØY FOR UNGA, uansett alder: Kronikkforfatterens sønn Mats med ei gullhøne fra andelsgården.
Du kan enkelt lage ditt eget hønsehus med tre-fire høner. Du får ferdighus for en billig penge, kurs og tips fås over alt. På Facebook har gruppen Høner i hagen over 9000 medlemmer. Dette er gøy!
Du kan melde deg inn i en andelsgård med høner. Også gøy!
Du kan kjøpe eggene dine fra lokale økobønder som driver i det små. Eller kjøpe inn på Bondens marked. I mange byer er det nå opprettet kooperativer som henter egg direkte fra bønder og distribuerer til medlemmer. Veldig praktisk!
Dette var i 2013. Vi valgte det midterste alternativet, og slik har vi det nå.
Vi tok kontakt med en lokal andelsgård som har både høner, grønnsaker, bier og geiter. Der, på Ekebo ute på Nesodden, ble vi med i hønegruppa, og nå deler vi 40 høner med ni andre familier.
Vi henter egg, fôrer hønene med eget matavfall og annet økologisk fôr omtrent hver tiende dag. Da får vi mer enn nok egg, sånn at vi også kan glede venner og besøkende med å gi bort noen. Hønsegruppa deler på søndagsstellet med skifting av halm på gulvet inne og litt småreparasjoner ute i den store luftegården. (Hønene går også fritt rundt på gården store deler av dagen, altså!)
Innkjøp av fôr og andre ting avtaler vi på egen Facebook-gruppe. For dette betaler vi en inngangsbillett på 3000 kroner, pluss 150 kroner i måneden. Det blir ikke billige egg. Men du verden så «gøy for unga» – i alle aldre. Og i tillegg får vi altså kjøtt når vi har slakte-dugnad et par ganger i året.
Selvsagt finnes det løsninger på dette ekle og uverdige problemet med at høner bare skrotes. Her er noen eksempler på bedring:
Eggprodusentene kan gå over til å bruke en annen rase, som har mer kjøtt på kroppen. Nå er så å si alle verpehøner samme rase, spesialavlet for å legge mange egg uten å ha særlig brystkjøtt.
Næringen kan også tilpasse slakteriene, eller i utstrakt grad benytte mobile slakterier beregnet på høner.
Vi forbrukere kan forlange hønsekjøtt av butikkjedene, forutsatt at vi både betaler og gidder å koke dem. Se hva som skjer med det økologiske og vegetariske utvalget hos kjedene nå – de lytter til markedet.
Myndighetene kan ta tak og sørge for at offentlige kantiner, på arbeidsplasser og sykehjem for eksempel, serverer hønsekjøtt.
Ikke minst er jeg – og min familie – spent på hvordan det går med Forbrukerinspektørenes TV-aksjon for å redde hønene!
Følg debatten: og
