Senterpartiets landsmøte kommer til å bli en eneste stor fest. For en organisasjon der partitoppene for et par år siden dolket hverandre i ryggen med ryktespredning og anonym drittkasting, er det ikke rart at de vil feire. Hvem kan være sint på landets blideste politiker-Trygve Slagsvold Vedum. Spenningen før valget er om partiet greier å holde på velgerne. Gjør de det, kan Senterpartiet redde valgseieren for Jonas Gahr Støre.
Drømmeposisjon og timing
For et politisk parti er det avgjørende at velgerne oppfatter partiet som interessant. At det er relevant. At partiet snakkes om og skaper diskusjon. Jeg var nylig til stede i fire dager på Høyres landsmøte, og kan bekrefte at Senterpartiet ble snakket om. Direkte og indirekte var de der. Forvitringsalternativet ble alliansen Ap/Sp kalt. Det gikk ikke så hardt inn på Trygve. Å bli angrepet og latterliggjort av blazer-Høyre er helt ok.
Hvordan har partiet havnet i denne drømmeposisjonen? Første forutsetning er at det har gått tilstrekkelig lang tid siden partiet selv satt med makten. Senterpartiet kan gå inn i en klar opposisjonsrolle og spille ut sin primærpolitikk. For så vidt burde det samme være tilfelle for tidligere rødgrønn kollega SV, men der var slitasjen etter regjeringsperioden for dyp til å kunne framstå som fullt ut ren og rød igjen.
Senterpartiet har også en annen forutsetning på sin side som SV mangler. Nemlig at partiets kjernesaker engasjerer velgerne i øyeblikket. For dem som blir mobilisert når sentrum-periferi-dimensjonen er aktivert, er dette tiden. Slik debatten om regjeringens ulike reformer har gått, føler tilstrekkelig mange at noe står på spill, og Senterpartiet er regjeringens klareste motstemme.
Norske velgere er i utgangspunktet distriktsvennlige. I valgundersøkelsen fra sist stortingsvalg svarer 73 prosent at de er helt eller nokså enige i påstanden om at «Politikere og byråkrater i Oslo forstår lite av det som skjer i Bygde-Norge.» Senterpartiet er også, ifølge den samme undersøkelsen, det suverent beste distriktspartiet.
Sårbar
Samtidig er Senterpartiets oppslutning skjør. De samme undersøkelsene om sakseierskap viser at partiet på viktige områder som helse, skattepolitikk, barne- og familiepolitikk, skolepolitikk har svært lav tillit. Det er distriktspolitikken som er partiets suverene arena. Det er det eneste saksfeltet der partiet har betydelig større oppslutning enn eget valgresultat.
Det gjør partiet sårbart om dagsorden skifter og andre saker overtar oppmerksomheten. Etter rekordvalget i 1993 med 16,7 prosent oppslutning, kjølnet EU-debatten og Senterpartiet ble halvert til 7,9 prosent fire år senere, og falt deretter videre ned på 5-tallet. Men akkurat nå hører vi Trygve Slagsvold Vedums latter i alle kanaler. .
Sentralisering
Det som taler for at Vedum vil beholde høy oppslutning til over valget er at sakskomplekset som kan knyttes til kodeordet «sentralisering» er så omfattende. Det handler ikke bare om ulv, kommunereform eller landbrukspolitikk. Det handler om hær og heimevern og politi og lensmannskontor, om sykehus og NAV-kontor.
Og det handler om en følelse av utrygghet i en urolig tid der Senterpartiets budskap om nærhet, tradisjonelle verdier og nasjonal selvstendighet har appell til mange. Dette saksfeltet vil åpenbart leve videre inn i valgkampen og gi Senterpartiet muligheten.
Motkrefter
En usikkerhet er om offensiven som settes inn mot Senterpartiet kan lykkes bedre enn hittil. Så langt har forsøkene på å nyansere det Høyre kaller skremmebildet av situasjonen i Distrikts-Norge bare forsterket oppslutningen om Senterpartiet. Men jo mer sannsynlig et regjeringsskifte blir, jo mer vil også Senterpartiet måtte svare på sine egne alternative løsninger. Både fra politiske konkurrenter og fra media. Da kan en lett trå feil.
Et viktig tema som kan bli utfordrende er EØS-avtalen. I en post-Brexit-stemning er Senterpartiets budskap nå at EØS-avtalen uansett er i endring. Ola Borten Moe sa til Klassekampen 22 mars at i motsetning til situasjonen i 2005 kan ikke EØS-avtalen fredes denne gang: «… går det et par år og Storbritannia får en bedre avtale enn det vi har, blir det umulig å ikke diskutere en ny løsning, sier Moe.»
EØS-usikkerhet
Usikkerhet om EØS og Schengen er et opplagt angrepspunkt for Høyre mot en mulig Ap/Sp – koalisjon. Den passer inn i strategien med å skremme de «lilla» flytvelgerne med et stort Senterpartis innflytelse. Om det slår til, er mer usikkert. Høyres regjeringspartner Frps stadig mer EU- og EØS-kritiske linje, gjør at også Erna Solberg har sitt interne «EØS»-problem, og det svekker kraften i Høyres Sp-kritikk.
En annen usikkerhet er om den dagsorden som nå gir Senterpartiet en rolle som den tydeligste motstemmen varer ved. Så langt har Arbeiderpartiet ikke lykkes i å innta denne hovedrollen fullt ut. En grunn er at partiet ensidig argumenterer med at regjeringen har sviktet i kampen mot arbeidsløshet, som sin hovedsak. Svært mange oppfatter oljeprisfallet som den viktigste årsaken til ledigheten, og dermed biter ikke Aps argumentasjon tilstrekkelig.
I valgkampen vil de politiske tyngdelovene gi Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiet en mer framtredende rolle. Kanskje kan det i kombinasjon med et økende press om å klargjøre Senterpartiets egne standpunkter dempe noe av valgvinden for Trygve Slagsvold Vedum? Men gjennom denne landsmøtehelgen vil han beholde plassen han og partiet elsker: i sentrum.
FØLG DEBATTEN: og
