Det er Verdensdagen for psykisk helse, og her kommer noen tanker, litt vandrende, fra en ruskete mandag i Stavanger; tretten grader, sytten i vindkastene.
Jeg våkner hver morgen av at hodet begynner å jage. Tankene tumler rundt, akutte, ville, de sprer en vifte av følelser ut i kroppen, vonde, gode; og hodet, hva sier det?
Det sier: Vi må vekk herfra!
De relativt få gangene jeg våkner uthvilt, uten en kavende tanke, blir jeg bekymret. Har jeg våknet i en annens kropp?
Du må lære deg å være der hvor kroppen din er, pleier kona å si. I denne dagen. I dette nået. Det er klart hun har rett. Jeg jobber med saken, men det er vanskelig å utkonkurrere min utålmodighet.
Når dagen har klart å knuse mørket (heia dagen) og morgenen endelig stiger, lurer jeg på hvem jeg selv er og hvem de andre er. Noen ganger skaper denne undringen redsel, andre ganger fryd. Uansett skaper den jaget:
«Vi må vekk herfra.»
Denne jagende grunntonen, hvor kommer den fra? Alltid har jeg misunt de balanserte menneskene; jeg kunne sitte og stirre på portrettet av Tarjei Vesaas i timevis da jeg var en ung mann.
Jeg tror noe av jaget er medfødt, jeg får leve med det. Men jeg tror også det kommer fra utryggheten jeg fikk leve med da jeg var barn.
Enkelt fortalt, uten å dvele (det har jeg gjort nok av i enkelte romaner jeg skrev for lenge siden): I mitt foreldrehus mørknet det, dessverre, i takt med at min kjære fars psykiske helse raknet og han valgte å løse problemene sine med den blanke spriten (eller var det omvendt, pappa?).
Det ble et vondt hus å leve i.
Jeg foldet hendene og ba til min Gud.
Det ble et farlig hus å leve i.
Min Gud holdt seg i skyggene.
Når det er slik for et barn, hva skjer da?
Du må vekk herfra.
Men hvor er «vekk»?
Det finnes et sett av løsninger og de er utenfor deg selv, kanskje er du så heldig å få de beste av dem tildelt?
Jeg var akkurat så heldig. Jeg hadde andre rundt meg som ikke var det.
Venner! Jenter!
Venners foreldre! Lærere!
Popmusikken! Filmene! Litteraturen!
Men finnes det også en løsning som kommer fra deg selv?
Ja. Det gjør det. Den er gratis. Den krever ikke at du ser noen i øynene. Alt du trenger er en penn og et papir.
Hei.
Jeg heter Tore og jeg er 14 år.
Jeg har det ikke så altfor greit.
Kan jeg skrive? Dikt? Fortellinger? Dagbok?
2. juledag 1986 skrev jeg mitt første ordentlige dikt. Jeg skrev det i dagboka jeg hadde fått til jul. Dette ble noe jeg fortsatte med, ganske fort ble det til ambisjoner og et livsmål, og etter som årene gikk, endte jeg opp med et forfatterskap som stort sett handler om psykisk helse.
Det renner over av ungdommer som trenger å bli sett, folk trenger en klem; jeg tenker ofte at jeg er en slags sykepleier, at forfatterskapet er et omsorgsverk.
Dette er rådet jeg gir alle jeg møter, om de spør meg etter en vei ut – enten de nå skulle være skoleelever eller innsatte i fengsel:
Skriv.
Hvasomhelst.
Senk skuldrene. Bare skriv.
Les.
Hvasomhelst.
Senk skuldrene. Les.
Du vil kjenne en slags ro. Du vil kjenne at du ikke er alene likevel. Du vil løftes ut av din egen verden. Du vil få reise til en annen verden, hvor du møter en kompis som kanskje ligner deg selv.
Du vil kjenne det.
At du ikke er alene likevel.
Når du kjenner det, vil du kjenne at mørket slår sprekker. Du vil kjenne at lyset begynner å trenge gjennom sprekkene. Du vil kjenne at det kommer litt varme til huden. Du vil kjenne at du tør å reise deg fra senga. Du tør å sette føttene på gulvet. Du klarer å bevege hendene, fingrene, munnen.
Du er ute og det er, merkelig nok, ok.
Du vil snakke.
Du vil, kanskje, se noen i øynene.
Og det er, merkelig nok, helt ok.
Hei, jeg heter Tore og jeg er 50 år.
Blir du med? Ut? I lyset igjen?
God verdensdag; hold om hverandre!
