Kronikk

Hodet over vannet

Altfor ofte hører vi om barn som drukner, og mange av dem er folk som meg.

Abubakar “Abu” Hussain

Barna mine vil gjerne på stranda. Det gjør vondt å si nei. Derfor har jeg bestemt meg. Jeg MÅ lære meg å bli trygg i vannet, skriver kronikkforfatteren.

Foto: NRK

Hele livet mitt har jeg ikke turt å svømme. Og det er ikke bare fordi jeg er redd for vann.

Vi kan ta det fra starten.

Jeg vokste opp i en ganske så pakistansk familie på Lørenskog. Foreldrene mine hadde alt annet å tenke på enn å lære seg å svømme.

Allerede da jeg var 5 år begynte jeg å bli litt lubben og overvektig. Alle rundt meg snakka om ferie til Syden, strender og camping. Hvor lå Syden egentlig?

Jeg har blitt en voksen mann og kan fortsatt ikke svømme.

Familien min dro aldri på ferie til Syden, vi dro til Pakistan. Hvert år. Det var ikke mye hav eller strender i Punjab. Og det var alltid 40–45 varmegrader der. Man kunne ikke være så mye ute, så å sole seg på stranda utgikk. Med andre ord så ble det ingen svømming i ferier heller.

Men i første klasse begynte vi med svømmetimer. Jeg husker jeg elsket å være i vann. Lærte meg å svømme litt. Det var en bra start.

Men hver gang jeg tok av meg skjorta i garderoben følte jeg at alle så merkelig på meg. Jeg var jo større enn alle de andre barna, både i høyde og bredde.

Husker godt at to av gutta pekte på meg og lo. Men det gjorde de ellers i timene også, så jeg var usikker på om de lo av hudfargen min eller av at jeg var feit.

Men den tanken gikk aldri bort. Det gjorde meg usikker på meg selv og på kroppen min. Jeg så at det var et par barn som slapp unna svømming fordi de var allergiske mot klorin. Jackpot, tenkte jeg. Så jeg faket underskriften til mamma. Ganske merkelig at læreren aldri dobbeltsjekket med mamma, men ja ja. Jeg slapp svømming.

Hva om barna mine faller ut i vannet og jeg ikke kan hjelpe dem opp?

Det føltes bra å ikke bli glodd på. Vi flyttet til Bjørndal i Oslo da jeg gikk i 2. klasse. Da jeg startet på skolen fant jeg ut at vi ikke hadde svømming, men at man kunne betale for å ha det én gang i uka etter skolen. Å ja, så jeg slipper å ta av skjorta foran enda slemmere kids? Say less.

Sånn holdt jeg på i alle år. Vennene mine dro på ferier til Gran Canaria, Kos, Athen, Malaga, og jeg satt hjemme og holdt meg langt unna strender.

Jeg dro på storbyferier. Ja ja, det var jo koselig. Og når vi skulle på hyttetur eller stranda i Norge, så var jeg han som satt på bryggekanten og så på at alle ha de andre hadde det gøy, stupte osv. Sa til alle at jeg ikke liker vann. Lagde mine egne teorier i hodet om at jeg hadde vannskrekk.

Men det var jo ikke helt sant.

Nå er jeg 34 år gammel, har to små jenter, kan fortsatt ikke svømme, men prøver å ta meg sammen. Jeg vet jo hvor viktig det er.

Jeg har blitt en voksen mann og kan ikke svømme. Jeg går fortsatt ikke på stranda. I helgen er det meldt strålende vær ute, men jeg holder meg unna Frognerbadet og Huk. Hva skal jeg gjøre der?

Hadde jeg falt uti vannet ved et uhell så hadde jeg dødd.

Men jeg har en utfordring. Barna mine vil gjerne på stranda. De maser og maser. Det gjør vondt å si nei. Og jeg vil ikke si sannheten. Derfor har jeg bestemt meg. Jeg MÅ lære meg å bli trygg i vannet.

Så da NRK spurte meg om å bli med i et program om svømming, så takket jeg først nei. Det var det siste jeg hadde lyst til. Men jeg kjenner produsenten veldig godt, og han maste og maste.

Forrige uke tok jeg tak i meg selv. Jeg tenkte: Hva om barna mine faller ut i vannet og jeg ikke kan hjelpe dem opp? Kan jeg leve med meg selv hvis de drukner? Jeg får vondt i kroppen av å tenke på det.

Så jeg tok sjansen. Dro på Jessheimbadet med bestekompisen min Mayoo. Møtte en rå svømmeinstruktør. Brukte heldekkende badeskjorte. Det var fortsatt litt merkelig. Jeg tenkte på hvordan jeg så ut i starten, men det gikk over til slutt. Vi var der hele dagen. Bare vi tre.

Abu

Kronikkforfatteren på Jessheimbadet.

Foto: NRK

Da jeg gikk ut i vannet kjente jeg en underlig følelse i kroppen, som om vannet kastet meg hit og dit. Følte at jeg ikke kunne puste til tider. Hjertet dunket hardt! Men jeg klarte faktisk å flyte. Nå har jeg startet å svømme litt, klarer å flyte ganske så bra. Jeg glemmer å tenke på hvordan jeg ser ut.

Blant oss med innvandrerbakgrunn er det enda flere som ikke kan svømme.

Stadig leser jeg om at barn dør i drukningsulykker. Undersøkelser fra Norges Svømmeforbund viser at kun halvparten av landets 10-åringer kan svømme, og Norge er desidert dårligst i Norden.

Hvorfor er det sånn? Burde ikke verdens rikeste land klare å fikse gratis svømming for alle barn? Og burde ikke alle foreldre forstå hvor viktig det er å lære barna å svømme?

Så mange som rundt 100 mister livet i Norge hvert år på grunn av drukning. Det er 100 for mye. Og statistikken er helt klar: Blant oss med innvandrerbakgrunn er det enda flere som ikke kan svømme.

Altfor ofte hører vi om barn som drukner, og mange av dem er folk som meg. Det må vi gjøre noe med.

Jeg har vært heldig. Hadde jeg falt uti vannet ved et uhell så hadde jeg dødd. Det er jeg veldig sikker på. Og det samme kan skje med døtrene mine.

Noen ting er viktigere enn usikkerheten min. Så i sommer skal vi svømme!

Se Abu og Mayoo i episoden «Hjelp, vi drukner i Jessheim»:

Abubakar Hussain og Mayoo Indiran
Abu vil lære seg å flyte og har tatt med seg Mayoo i svømmehallen. Det viser seg derimot at de begge har godt av et lite kurs i å finne roen i vannet.