Denne replikken er et svar til kronikken «Bare ses, ikke høres?» (17. juli) av Dag Øystein Nome og Ingrid Lund ved Institutt for pedagogikk ved Universitetet i Agder.
Det er visst blitt populært å slenge rundt seg med populærpsykologiske begreper. Introvert, ekstrovert, personlighetstrekk, big-five. Vi liker å lese en kort oppsummering i avisene, en liten faktaboks. Kjapt, effektivt, overflatisk.
Men kan vi egentlig vite noe om mennesker ved å lære oss noen fancy, generaliserende begreper?
Bommer på saken
Den 17. juli skriver universitetslektor Dag Øystein Nome og førsteamanuensis Ingrid Lund om tause barn som en utfordring i skolen. Kulturen vår hyller mer og mer de såkalte ekstroverte idealene, her konkretisert som en av de fem grunnleggende ferdighetene; å uttrykke seg muntlig. Barn som ikke vil snakke kan falle igjennom, og dette er et problem. Disse stakkars tause barna som må behandles med fingerspissfølelse.
Hvor mange elever er det egentlig som faller gjennom på grunn av lite muntlig aktivitet? Og hvor saklig er det egentlig å relatere dette «problemet» til introversjon, et personlighetstrekk som sikkert kan beskrive rundt 50 prosent av befolkningen i større eller mindre grad?
Nome og Lund bommer på saken. Kanskje fordi det er lettere å kritisere kulturen. Kultur er diffust, kultur er vanskelig å definere, vanskelig å forandre. Man trenger ikke sette inn tiltak for å heve «fingerspissfølelsen». For det er jo noe alle må jobbe med selv i sin sosiale hverdag. Så lett er det å unngå konkret forandring.
LES OGSÅ: «Oppreising for de innadvendte» (15. juli) av Elin Ørjasæter
Noe er råttent i kongeriket Norge
Jeg har vært der selv. Det har vært dager der jeg har brukt halve undervisningen på å holde styr på de urolige guttene og slitt med å nå rundt til de tause, rolige barna. Er det de tause barnas utfordrende «personlighetstrekk» som er problemet? Er det de urolige guttene som burde hatt en diagnose? Svaret er nei. Nei, og atter nei.
Kulturkritikken må vike for systemkritikken. Noe er råttent i kongeriket Norge. Vi kan fjase med kultur og hobbypsykologi en annen gang, det er på tide å komme til saken. Problemet kan oppsummeres med tre enkle bokstaver: T I D, tid. Bakom dette problemet ligger det allestedsnærværende problemet penger. Løsningen på problemet er handling. Beklager, alle ekstroverte, dere kan ikke prate dere ut av denne.
FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook
Tid til å møte hver enkelt
Sju av ti helsesøstre unngår å stille spørsmål fordi de ikke har tid til oppfølging. Lærere har mindre tid til elevene enn noen gang før. Denne bransjen er full av folk med fingerspissfølelse. Mange vil klare å se forskjell på en elev som lytter og tenker før hun snakker og en elev som er krenket til taushet.
Men har man tid til å undersøke, tid til å være der, tid til å møte hver enkelt?
Bak de generaliserte begrepene er det unike unge mennesker – som fortjener å bli sett, uavhengig av om de roper eller sitter stille. For å få til det trenger vi mindre klasser og mindre ansvarsfraskrivelse. Vi trenger flere lærere og helsesøstre, mer anerkjennelse, mer penger og mer tid til hver enkelt elev.
