Nytt år, nytt håp? Det er ikke sånn at 365 blanke ark på magisk vis forandrer alt. Vi har fortsatt en omfattende helsekrise helt innenfor egen dørstokk for første gang.
Nå har vi fått en liten smak av hvordan store deler av verden har det hele tiden.
Nettopp fordi vi nå har fått kjenne på egen sårbarhet i møte med en krise ingen er skyld i, håper jeg på mer solidaritet med våre felles jordboere som lever i glemte kriser.
For hva om det var vi som hadde blitt glemt dette året?
Ingen Espen Nakstad som beroliger og forklarer. Ingen sykepleiere som jobber dobbelt i fullt smittevernutstyr. Ingen myndigheter som sørger for et sikkerhetsnett. Og ingen deltakelse i et eksklusivt vaksinekappløp som er reservert de mest ressurssterke.
Det har vært spesielt å oppleve en epidemi og helsekrise i eget land. Daglig har jeg trukket paralleller til egne erfaringer fra verdens hardest rammede kriseområder:
Pasienter som er redde for et snikende virus. Pårørende som ikke får tatt farvel med sine kjære. Myndigheter som står i ekstreme dilemmaer og daglig må ta vanskelige avgjørelser. Ensomhet fordi vi blir isolerte, og motvilje til å endre adferd for å følge strenge regler. Samt det evige, hjerterå faktum at alle kriser alltid rammer de mest sårbare hardest.
Vi ser det i Norge på individnivå – og vi ser det i verden på nasjonsnivå.
Etter 14 år med humanitært arbeid har jeg etter hvert blitt en kynisk idealist, så mitt håp om at dette nye året kan bli et positivt vendepunkt, er mer risset i nysnø enn hugget i sten.
Da pandemien ble erklært og alvorlighetsgraden gikk opp for meg, tenkte jeg at fjoråret kom til å bli alle glemte krisers mor. Jeg visste at de som allerede levde i humanitære kriser de færreste har hørt om, kom til å bli enda mer glemt, og få det enda verre.
Etter utallige møter med mennesker i glemte kriser, bærer jeg på andre perspektiv som tidvis gjør meg uberørt i møte med virkeligheten her hjemme.
Det har gitt meg gnagsår på innsiden av hodet og en tynnslitt hjerterot. Det er nok en følgeskade som ikke er helt uvanlig i mitt yrke, en skade som har verka ekstra mye i år:
Når jeg har hørt på radioen om utfordringene her hjemme, assosierer hjernen min til utfordringene kollegaene mine i Den sentralafrikanske republikk står i.
Det er verdens mest glemte humanitære krise, hvor jeg har jobba flere ganger. Landet har ingen respiratorer som fungerer.
Da jeg i alle kanaler kunne følge dramaet rundt et fly med nordmenn på vei hjem fra Spania -minutt for minutt- for å se om det rakk karantenefristen, tenkte jeg at det er uendelig mye mer dramatisk at koronarestriksjoner vil føre til at enda flere kvinner dør av utrygg abort. Flere enn de 22 000 unødvendige dødsfallene som allerede skjer som følge av dette hvert år.
Når jeg har lest på VG om antall koronasmittede i Norge, kan jeg ikke hjelpe for å tenke på de hundretusener som er smittet av meslinger i DR Kongo, der jeg var i fjor.
Langt fra overskriftene her hjemme har over 7000 barn dødd av denne ekstremt smittsomme og dødelige sykdommen, til tross for at det finnes effektiv vaksine.
En annen gang jeg skrudde på radioen, sa reporteren: «og nå skal vi høre hvordan koronaen påvirker hestestellet i denne stallen.»
Jeg skrudde av igjen, og tenkte på hvordan koronaen påvirker den millionen som er på flukt i eget land i en av verdens raskest voksende flyktningkriser i Burkina Faso, eller de mange hundretusener av mennesker som bor i den evige flyktningleiren Dadaab i Kenya.
Når morgennyhetene melder om hvor krevende det er å ha hjemmekontor, har jeg skrudd på kaldt vann for å få vekk bildene fra Haiti. Der har jeg vært mange ganger, og vennene mine lever i en ulidelig blanding av redsel og sinne -i et land på randen av kollaps.
Hvis jeg logga på Facebook og fant frustrasjon over munnbindbruk i feeden, kunne jeg ikke annet enn å bli iltrende frustrert ved tanken på dem som alltid lever med trusselen om et virus nesten ingen har hørt om, til tross for at det årlig tar livet av 5000 mennesker.
Når du leser dette, har jeg akkurat kommet til Sierra Leone, hvor blødningsfeberen lassa er endemisk.
Å miste en nær. Å miste sitt levebrød. Å miste fotfeste psykisk. Alt dette er like vondt for alle, enten det er i Norge eller Haiti.
Mine mange år i felt har gjort meg overbevist om at alle mennesker har tre grunnleggende behov som er viktigere enn alt annet: å være frisk, trygg og sammen med dem man er glad i.
Mange nordmenn har nå erfart hvor vondt det er når én eller flere av disse bortfaller.
Likevel er det ikke til å komme fra at hvis det skjer når du bor i en glemt krise i et land hvor du har null tillit til myndighetene og helsevesenet er svakt, så er utsiktene dramatisk verre.
Jeg prøver ikke å gi deg dårlig samvittighet for å ha hatt et vanskelig år. Vi lever alle først og fremst våre egne liv, men jeg håper du er åpen for å ta med deg et bredere perspektiv inn i 2021.
Hva tenker du om at mediebildet er teppelagt med korona, samtidig som du ikke får vite noe om hvordan det går med vaksinene til de som bor i glemte kriser en flyreise unna?
Vi i Leger Uten Grenser vil fortsette å varsle og gi en stemme til de som ikke har noen.
Jeg håper du vil høre etter.
For i en pandemi er ingen trygge før alle er trygge. Det finnes ingen de andre, det er bare oss.
