NRK Meny
Kronikk

Historisk mulighet for norske arkitekter

Norsk arkitektureksport bør handle minst mulig om å tjene penger på vakre bygg.

 The King Abdulaziz Center for World Culture

Illustrasjon av King Abdulaziz Center for World Culture som ligger rett utenfor byen Dhahran i Saudi-Arabia. Kultursenteret er tegnet av Snøhetta og er estimert ferdig i løpet av 2017. Du kan ikke uten videre demokratisere en diktator ved å tegne ham et humant hus. Men som arkitekt er dette muligheten du har til å gjøre et forsøk, skriver kronikkforfatteren.

Foto: Snøhetta&MIR

«Jeg har vært på mange begivenheter som kulturminister, men jeg tror aldri jeg har vært så stolt som da jeg var til stede under åpningen av Snøhettas MOMA-museum i San Francisco fjor!»

Det sa kulturminister Linda Hofstad Helleland da hun med rødglødende kinn kastet glans over DOGAs (Norsk Design- og Arkitektursenter) «historiske satsing på norsk arkitektur» som ble lansert mandag 20. mars. En satsing som innebærer 10 millioner kroner til å eksportere norsk arkitektur til utlandet, hvilket igjen henger sammen med regjeringens storstilte plan for å fremme «kreative næringer», da også utenfor landegrensene.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den entusiasmen kulturministeren opplever for norske bravader i utlandet. I alle fall om det dreier seg om ufarlige ting som artister eller idrettsfolk. Næringsinteresser som Statoil eller Hydro er heldigvis underlagt en mer kritisk holdning, der spørsmål om korrupsjon og etiske standarder preger nyhetsdekningen i større grad enn jubel for hver inntjente krone.

Du kan ikke uten videre demokratisere en diktator ved å tegne ham humant hus.

Arkitekters makt og avmakt

Arkitekturen havner her i en mellomposisjon. Som eksportartikkel er dette en kulturnæring. Men ved arbeid med store bygninger rundt om i verden vil arkitektene skape mer varige, forpliktende avtrykk i lokale samfunnsforhold enn KYGO og Mats Zuccarello Aasen.

Denne potensielle dobbeltrollen som både kunstner og politisk aktør er etisk problematisk, noe vi har sett flere bevis på i senere år. Enkelte norske arkitekter har jo klart å komme seg utenlands uten statlig hjelp, blant annet Nordic Architects som har tegnet Istanbuls tredje største flyplass. Og for et drøyt år siden publiserte journalist Fredrik Drevon et innlegg her på Ytring med tittelen «Erdogans norske hjelper». Her får arkitekt Gudmund Stokke gjennomgå for å gi en problematisk politiker legitimitet gjennom prangende signalbygg.

Jeg vet ikke nok om saken til å gi Drevon rett eller ikke, men det mest relevante for en diskusjon om norske arkitekters rolle i utlandet, er uansett måten Gudmund Stokke svarte på: «I sitt innlegg viser Drevon en rørende tro på hva vi arkitekter har av makt og innflytelse. Den er dessverre veldig mye mindre enn han synes å tro», skriver Stokke. Før han går videre til å snakke om kontorets arbeid i Tyrkia som estetiske valg av form og farge.

Jeg tror mange kjenner seg igjen i den entusiasmen kulturministeren opplever for norske bravader i utlandet.

Snøhettas posisjon

Denne argumentasjon er diametralt motsatt av den Snøhettas Kjetil Trædal Thorsen bruker når han forsvarer Snøhettas aktivitet i utlandet. For selv om kontoret stort sett høster bifall, har tonen vært en annen når Snøhetta de siste årene har arbeidet med et storstilt kultursenter i Saudi-Arabia, et regime som gjerne regnes som langt verre enn Erdogans Tyrkia.

Men i stedet for å bagatellisere arkitektenes påvirkningskraft, snakker Thorsen den kraftig opp. Thorsens argument er nettopp at det er der menneskerettighetene har dårlige kår at arkitektur kan og bør gjøre en forskjell. At det å tegne et kultursenter med Saudi Arabias første offentlige kino, strategisk designet fellesinngang for menn og kvinner og etablering av offentlige uterom beviser hvordan arkitektur kan bidra til reelle samfunnsendringer.

King Abdulaziz Center for World Culture

Slik skal kulturbygget i Saudi-Arabia se ut når det er ferdig innvendig.

Foto: Snøhetta&MIR

På samme måte som han mener at Snøhettas internasjonale gjennombrudd, Biblioteket i Alexandria, materialiserte en så progressiv holdning til både kunnskapsformidling og byen som sosial arena, at huset spilte en direkte rolle i destabiliseringen Hosni Mubaraks Egypt under den arabiske våren.

Dette må stå for Thorsens egen regning. Hovedpoenget er uansett at kontorene legger for dagen to helt ulike holdninger: Stokke fronter en passiv tilnærming der arkitektene må akseptere de gitte betingelsene eller la være, for så å formgi uten å stille flere spørsmål. Mens Thorsen på sin side mener at man ikke skal akseptere de gitte betingelsene, men i stedet arbeide for å endre på noe i selve rammeverket gjennom arkitektur.

Bygging av King Abdulaziz Center for World Culture

Fra den pågående byggingen av King Abdulaziz Center for World Culture i Saudi-Arabia.

Foto: Snøhetta

Det humane hus

Dette er åpenbart en forenklet polarisering. Men når Doga utarbeider sin målsetting for eksportplanene, håper jeg uansett at sistnevnte tilnærming legges til grunn. Ikke for at norske arkitekter skal fungere som en form for arkitekturmisjonærer, dette handler om noe så basalt som å erkjenne at et hus har mulighet til å bidra til positiv endring i de samfunnene der de bygges.

Arkitekturen havner her i en mellomposisjon.

Og jeg må få understreke at det ikke er noe eksotisk ved å tenke arkitektur på denne måten. Mange norske arkitekter flest jobber slik hver dag, med leilighetsbygg og kontorer i sine respektive lokalmiljøer. Der byggherrene ofte kommer med tekniske krav og ønske om enkel inntjening, mens arkitektene arbeider for å finne et handlingsrom i prosjektene til å gjøre dem til noe bedre enn de ble bedt om.

Du kan ikke uten videre demokratisere en diktator ved å tegne ham humant hus. Men som arkitekt er dette denne muligheten du har til å gjøre et forsøk.

FØLG DEBATTEN: NRK Debatt på Facebook og @NRKYtring på Twitter