NRK Meny
Kronikk

Historiene du ikke får høre

Det er ikke bare fortellinger om kvinneforakt blant norsk-pakistanere som ligger gjemt under steiner. Også de positive endringene skjer i det skjulte.

Hassan besøker sykehjem

Ulrik Imtiaz Rolfsen lagde Brennpunkt-dokumentar om unge norsk-pakistanere, blant annet Hassan (18), som her er på besøk på et eldrehjem. Kronikkforfatter Anja Bredal mener de positive endringene blant norsk-pakistanere burde fått større plass i dokumentaren.

Foto: Khan Farooq / NRK/Curry film

Ulrik Imtiaz Rolfsen vil bekjempe undertrykking blant norsk-pakistanere, og sier han gjennom Brennpunkt-dokumentaren «Frivillig tvang» har snudd steiner for å vise fram skjulte problemer. Han vil også vise frem nyanser og positive sider.

Jeg deler hans ønske om endring og frigjøring. Nettopp derfor forstår jeg ikke hvorfor han er så ensidig opptatt av det som står stille.

«For norske»

I dokumentaren møter vi Abubakar, Hassan, «Fatima» og Atiqa. Samtlige er troverdige representanter for persontyper i norsk-pakistanske miljøer. Jeg har intervjuet flere «Fatima»-er og vet at historien om tvangsekteskap og voldtekt er realistisk. Hun beskriver et dehumaniserende syn på kvinner som mannens og slektas eiendom, der grensen mellom ærbar kvinne og «hore» er tydelig og fatal.

Hassan har lite til overs for norsk-pakistanske jenter som tydeligvis er blitt «for norske» i hans øyne.

Anja Bredal, forsker ved Institutt for samfunnsforskning

Abu (27) trekkes mellom ulike identiteter, en opplevelse han deler med mange, blant annet Atiqa (17). Begge får fram at sterk familietilhørighet kan forme og begrense individuelle valg. Hos Hassan (18) er det kvinnesynet som fester seg. Planen er å gifte seg med en pakistansk jente som skal ta vare på foreldrene hans når de blir gamle. Hassan har lite til overs for norsk-pakistanske jenter som tydeligvis er blitt «for norske» i hans øyne.

SE OGSÅ: Debatt om dokumentaren i Aktuelt

Flere typer

Rolfsens persongalleri er autentisk. Men han underkommuniserer viktige endringstrekk. Mens noen fortsatt risikerer å bli gift mot sin vilje, øker også sjansen for å få den man vil ha. Det gjør også risikoen for ikke å få noen i det hele tatt.

For å se hele bildet, trenger vi minst to-tre typer til. For det første, «Nasim» og «Faizal». Begge har høyere utdanning, som stadig flere norsk-pakistanske etterkommere. De møtes på studiet og blir kjærester i skjul. Etter to år begynner en prosess for å få foreldrenes velsignelse til ekteskap. De lykkes til slutt og i dag lever de et hektisk tidsklemmeliv med to inntekter, ditto barn og stasjonsvogn. Slike par blir det stadig flere av, og de beskrives godt i Monica Five Aarset og Marjan Nadims ferske doktorgradsstudier.

LES OGSÅ: – Blir oppdratt til å godta henteekteskap

Uaktuelt å finne en i Pakistan

Så er det «Samira», 32 år, vakker og med en strålende karriere. Samira er ikke alene om å bikke 30 som singel, men det er en fattig trøst. Hun ønsker sterkt å stifte familie, men de fleste aktuelle er enten gift eller ute i andre runde. Å finne en i Pakistan er uaktuelt. Det blir for stor forskjell.

Mens noen fortsatt risikerer å bli gift mot sin vilje, øker også sjansen for å få den man vil ha.

Anja Bredal, forsker ved Institutt for samfunnsforskning

Hva med en etnisk norsk mann? Samira er igjen redd for forskjellene, usikker på om noen vil ha henne, og hvordan hun i så fall skal finne ham. Handler det også om foreldrenes motstand? Moren er bare opptatt av at hun skal gifte seg: «Det er det samme, bare det er en mann, sier mamma nå.»

LES KRONIKK: «Ungdommene føler seg ikke inkludert »

Idealer slår sprekker

I Brennpunkt nyter mor Asia alderdommen med en svigerdatter som lever opp til Hassans drøm. Stadig flere foreldre har imidlertid negative erfaringer med barnas «henteekteskap». En klassiker er svigersønner som ikke takler samlivet med en kone som har overtaket, mens han er avhengig av svigerfamilien. Det går skremselshistorier om landsbygutter som venter å bli forsørget eller den bortskjemte overklassegutten fra Lahore som ikke vil ta den jobben han kan få. Poenget her er ikke å beskrive de som kommer, men å vise at idealet om en pakistansk svigersønn slår sprekker.

De unge får mer å si i mange familier, men når idealet er at alle skal bli fornøyd, blir valgmulighetene færre.

Anja Bredal, forsker ved Institutt for samfunnsforskning

Det samme skjer når svigerdøtre ikke svarer til forventningene. Gradvis flyttes normene for hva som anses vanlig eller gir status. Stadig flere ser etter ektefelle i Norge, der ekteskapsmarkedet er blitt større, men samtidig oppstår nye utfordringer. De unge får mer å si i mange familier, men når idealet er at alle skal bli fornøyd, blir valgmulighetene færre. Særlig hvis foreldre tviholder på å finne partner innen kasten.

LES: Deeyah: – Du kan ikke være den du er

Endring i det skjulte

Sosial endring handler om å flytte grenser for hva som er sosialt akseptabelt. Ofte må noen gå foran, med den belastning det medfører. Jo flere som følger etter, jo mer akseptert blir praksisen, til den en dag er blitt den nye normen. I norsk-pakistanske miljøer har slike prosesser pågått hele tida. Vi ser det i søskenflokker; bare spør storesøstrene. Men mye av endringen skjer fortsatt i det skjulte. Dersom datteren din har funnet partner selv, og kanskje vært kjæreste med ham, er du redd for sladderen, for å si det sånn.

Det er altså ikke bare overgrep og kvinneforakt som ligger gjemt blant steinene. Også de positive endringene holdes hemmelig. Desto viktigere er det at de kommer fram i lyset. Ikke bare for at majoritetsbefolkningen skal få et mer nyansert syn, men også for at norsk-pakistanske unge og foreldre skal vite at deres «avvik» er vanligere enn de kanskje tror. Vi trenger å få fram hele steinrøysa.