Historien om en varslet tillitskrise

Det var på mandag ettermiddag det historiske skjedde. Bøndenes to tradisjonsrike organisasjoner var ute av stand til å fremme et felles, omforent krav til staten. Det har aldri skjedd før.

Statens sindige forhandlingsleder Viil Søyland satt seg ned ved et møtebord i landbruksdepartementet cirka ti minutter før klokken 17. Hun sa i møtet at «dette var en skade som måtte begrenses». Hun brukte ord som «ekstraordinært, belastende».

Norges Bondelag brukte ord som «alvorlig» og «beklagelig».

Småbrukarlaget sa de «følte seg presset ut av jordbruksoppgjøret» før det var startet, og var blitt urettferdig behandlet.

Det følger makt og ansvar med å gå videre. Det velger Bondelaget.

Det følger makt og muligheter, ikke bare avmakt, med å stå på gangen. Å sette ned foten og skru opp volumet. Det er det Småbrukarlaget vil teste ut.

Tillitskrise og tallkrangel

Før du tenker at bøndene er sure uansett og at traktoraksjoner i rushtiden og kumøkk foran Stortinget og slagord på høyballer er en vårlig tradisjon:

Tillitskrisen har økt i jordbruket de siste årene. Det angår både Bygde-Norge og sentralmakta. Det handler om lønnsomheten i fjøset og prisen på mye av det du putter i handleposen din. Mest av alt handler det om respekt og forståelse:

Denne ukens brudd viser at bøndene ikke står samlet lenger. Det er sprekk i laget.

Årets forhandlinger vil vise at politikere - uavhengig av parti og mens Senterpartiet har makta - har spent forventningsbuen til bristepunktet de siste årene.

Det er en ganske utbredt oppfatning at bøndenes inntekt (som privatpersoner) henger etter lønnsmottakernes. Arbeidet med å definere dette inntektsgapet, altså en referansesum å sammenligne med, har så langt ikke ført frem. Bøndene vil tette dette gapet innen 2025. Derfor haster det.

Bondeorganisasjonene er uenige om størrelsen på gapet og hvordan det skal beregnes. Særlig fordi man regner lånekostnader og avkastningen på kapital ulikt. Bøndene og staten er heller ikke enige om regnestykkene.

Totalt krever bøndene 6,9 milliarder kroner.

Bøndene foreslår at staten bruker 5,4 milliarder kroner fra statsbudsjettet og øker matprisene med 1,07 milliarder kroner.

Kravet vil gi 171.300 kroner i inntektsvekst pr. årsverk, hvorav 120.000 kroner går til å tette inntektsgapet.

Totalsummen kan virke moderat sammenlignet med fjorårets 10,9 milliarder kroner i samlet oppgjør. Det er mer relevant å sammenligne noen andre tall. Kravet legger opp til lik bruk av budsjettmidler som fjorårets unntaksavtale. 120.000 kroner er tre ganger så mye som fjorårets avtale i tetting av inntektsgap.

Bøndene krever også mer enn 1 milliard i matprisøkning, det er vanskelig for en regjering som sliter på målingene å skulle utsette seg for et folkelig opprør mot økte matpriser.

Opprør og oppgjør

I valgåret 2021 ble vi kjent med Bondeopprøret. Facebook-gruppen nådde langt utenfor landbrukets trofaste menighet. Utestemmen var taktfast. For første gang mistet Bondelaget noe av definisjonsmakten over hva bøndene stod for, krevde og hvilket bilde av norsk landbruk som var riktig.

Opprørerne har nå fått mer innflytelse i Småbrukarlaget. De står ikke stille på gangen, de har aksjonskraft, argumenter og momentum.

Opprørerne representerer en ny generasjon bønder med støvlene på. De har enten arvet gården og/eller investert stort for å drive sin virksomhet. De har av og til andre interesser enn bønder som nærmer seg pensjonsalder.

Jordbruksoppgjøret handler om tre ting: Prisen på landbrukets produkter. Kompensasjon for økte utgifter bøndene ikke kan noe for. Inntektsøkning for å komme à jour med andre grupper i samfunnet.

På vegne av storsamfunnet ønsker politikerne matproduksjon, distriktsbosetting og naturlandskap. Som næringsaktører leverer bøndene på det. Samtidig er gårdsdriften også kilden til mange familiers husstandsinntekt. I sine forhandlinger med staten kan man også i praksis bestemme prisøkning direkte i markedet, på den melka og de grønnsakene vi alle kjøper i butikken.

Dersom denne kontrakten ikke lenger er gyldig, er det noe større som er på spill. Dersom det ikke er tillit i alle tannhjulene i denne maskinen, er det mye som går i stå.

Mye står på spill

Derfor mener mange at det som faktisk står på spill er hele forhandlingsinstituttet bøndene har hatt i mange år. Bøndene vet hva de har, men ikke hva de får. På borgerlig side er det kanskje bare KrF som for alvor vil prioritere å videreføre dagens forhandlingsinstitutt. Dersom Småbrukarlaget kan beskyldes for å kaste instituttet på båten mens Bondelaget mister kontroll, vil det være det ultimate beviset på strekket i laget på bøndenes side. Småbrukarlaget vil si de ikke har noe å tape. Bondelaget har mye å miste. Bondelaget kan beskyldes for å være systemtro, Småbrukarlaget for å være kortsiktige populister.

Småbrukarlagets problem er at de har dårlig tid og spiller høyt. Kanskje for høyt.

Bondelagets problem er at de har mindre legitimitet som Den Offisielle Stemmen fra landbrukets side. De er under kraftig press fra alle kanter, også internt.

Regjeringens problem er at forventningene til mer penger er stor i landbruket, dels fyret opp av Senterpartiet. Samtidig er det en forventning fra befolkning og velgere at prisene i butikken ikke øker vesentlig.

Storsamfunnets problem er at vi alle er avhengige av at dette systemet virker, uansett hvor innviklet det er.

Veien videre

Innen 16. mai bør Bondelaget og regjeringen bli enige om en jordbruksavtale. Regjeringen vil uansett ikke ha flertall i Stortinget for den, og må forhandle med SV og eventuelt sentrumspartiene. Hvis Småbrukarlaget vil kritisere den fremforhandlede avtalen vil det innebære en politisk nedside for andre enn regjeringen å omfavne den.

Samtidig vil et stortingsflertall være avgjørende for at instituttet overlever og at det skal være et poeng med slike forhandlinger i det hele tatt. Hvis ikke kan næringen like gjerne bli en post på statsbudsjettet.

Senterpartiets landbruksminister Sandra Borch står foran sine viktigste uker som statsråd frem til nasjonaldagen.

I praksis vil det være umulig for henne å innfri forventningene i alle leire.

Men hun er avhengig av at opprøret ikke øker i omfang og at tilliten ikke synker ytterligere.

Det vil koste henne mer enn alle mulige poster på statsbudsjettet.