Historieløst, Isaksen!

Regjeringen ved næringsminister Torbjørn Røe Isaksen griper til retoriske spørsmål som et slags forsvar for tidenes miljøovergrep på norsk natur.

Røe Isaksen avdekker derved enda en gang en økende respektløshet, kortsiktighet, inkompetanse og historieløshet i vårt regjeringskvartal.

Vi har i Norge høy teknologisk kompetanse, god tilgang på kapital, pågangsiver og stahet, og evne til å finne bærekraftige løsninger på de aller fleste utfordringer vi klarer å formulere. Og vi samarbeider utmerket med alle som har kunnskap og kompetanse vi trenger.

Vilje til styring

Petroleumssektoren er et svært godt eksempel på dette. Fra å være «white niggers» for amerikanerne (ja det var det de kalte oss, texanerne), har vi på veldig kort tid løftet oss til å bli premissleverandør for dagens og framtidens teknologiske løsninger på mange områder av industrien, en sektor som nå finansierer en betydelig del av vår velferd og som er globalt ledende på innovasjon, arbeidsmiljø og ytre miljø.

Dette kom ikke først og fremst som følge av at næringslivet fikk styre selv. Det kom som følge av at våre regulerende myndigheter var på banen, tenkte langsiktig, og hadde trua.

Det manglet ikke på protester. En jernbanearbeider og fagforeningsmann fra Narvik, Rolf Hellem, som man hadde vett til å utpeke til saksordfører for den første oljemeldingen, satte opp utkastet til de 10 oljebud i 1972, og resten er historie.

Jeg gjengir bud tre, fire og fem som mest relevante.

3: At det med basis i petroleum utvikles ny næringsvirksomhet.

4: At utviklingen av en oljeindustri må skje under nødvendig hensyn til eksisterende næringsvirksomhet og natur- og miljøvern.

5: At brenning av utnyttbar gass på den norske kontinentalsokkel ikke må aksepteres unntatt for kortere prøveperioder.

Vi vet alle hvordan dette gikk. Punkt 5 er spesielt. Det var vel var bare jernbanearbeideren fra Narvik som egentlig skjønte noe av det, men punkt fem ble med. Resultatet er at vi nå har en omfattende og svært lønnsom gasseksport, som for øvrig både sektoren og regjeringen framsnakker som en del av det grønne skiftet i Europa. Et forurensende avfallsprodukt ble en gigantisk ressurs.

Andre land med svakere samfunnsstruktur, f.eks. Nigeria, brenner årlig på sine installasjoner mer gass enn samlet norsk gasseksport. Fordi den kortsiktige prosjektøkonomien ligger i oljeproduksjon.

Gruveindustrien i utvikling

Så til gruveindustrien. Dette er en global industri, sannsynligvis blant de verste med hensyn til samfunnsansvar og menneskeverd. Men som Røe Isaksen sier, vi trenger mineraler, også til å gjennomføre det grønne skiftet.

Vi har en industriell kapasitet og kompetanse som i løpet av veldig kort tid vil være i stand til å utvikle kommersiell renseteknologi og metoder som kan forhindre døde fjorder og stygge slagghauger.

Vi står kanskje foran betydelig mineralekstraksjon til lands og under havet.

Premissene må legges av regulerende myndigheter. Det krever at myndighetene er på banen, tenker langsiktig og har trua.

Om det skjer, er det ikke vanskelig å spå at Norge også innenfor gruveindustri kan bli et globalt fyrtårn med hensyn til bærekraft og samfunnsansvar. Og det må altså ikke kokes ned til et valg mellom dumping i fjorden kontra å fylle en oppdemmet dal med giftsuppa.

Gruvedrift er mulig på lag med naturen. Det vil koste litt mer i starten, men åpner for teknologiutvikling og nye muligheter.

Havbruket må omstilles

Havbruk er en næring der norske selskap er store globalt. Det er dessverre også en næring som har hatt et reaktivt reguleringsmønster, det vil si at reguleringer har kommet etter at miljøskader har blitt åpenbare.

Vi ser nå at investeringer i teknologiutvikling skyter fart, ikke som en følge av styrt prosess fra våre myndigheter, men først og fremst som en reaksjon på at vi har sakket akterut i forhold til utvikling av næringen teknologisk og miljømessig.

Markedet setter spørsmålstegn ved bærekraften i våre produkter, og vår egen befolkning stiller spørsmål ved prisen vi må bære gjennom tapt livskvalitet og skadevirkninger for andre kystnæringer.

Vi har tatt ut en kortsiktig gevinst så langt, og så får tiden vise om omstillingen er igangsatt i tide for næringen. For noen av våre naturområder er det dessverre litt for sent.

Unødvendig dumping

Å tillate dumping av gruveavfall i fjorden er rett og slett buksepissing for å holde varmen.

Ledelsen i Nussir ASA og Nordic Mining ASA er samfunnsborgere som oss. Vi tror ikke at de ønsker å ødelegge naturen. De er teknologisk kompetente. De ønsker lik konkurranse og langsiktige stabile rammevilkår. Men de er ansatt i bedriftene sine for å maksimere bunnlinjen for eierne. Derfor tar de imot gaven fra regjeringen, som forbedring i kortsiktige fortjeneste.

Prisen betaler vi alle med store naturødeleggelser og tapte industrielle utviklingsmuligheter og tapte inntekter langt utover det lille vi vil få fra noen års gruvedrift på steinaldervis.

Og vår nasjonale troverdighet på bærekraft er steindød.

Se også: Torbjørn Røe Isaksen i debatt i Politisk Kvarter: