Olav Brostrup Müller er fast spaltist i radioprogrammet Ytring.
Det er i grunnen et litt pussig jubileum, det her: I 2017 er der ti år siden Facebook kom til Norge.
I løpet av de første ukene hadde hundretusener logget seg inn, og snart var det flere millioner nordmenn der inne. Aldri før hadde det norske samfunnet vært knyttet sammen på denne måten.
Og hva var første punkt på programmet for det norske folk, da de fikk dette fantastiske instrumentet i hendene? Hva var det de ville sette seg ned for å diskutere? Opprettet de forum for å drodle litt rundt utviklingen av framtidens byer og økonomi? Nei, selvfølgelig gjorde de ikke det. Nordmenn samlet seg rundt et opprop om å få den marginalt drikkelige brusen Urge tilbake i butikkene.
Fra første dag på Facebook, benyttet nordmenn anledningen til å se bakover. Søke opp gamle klassekamerater, invitere til reunion, mimre om gamle dager. Og slik fikk vi nok en gang bevist det vi allerede visste: Vi er et nostalgisk folkeferd.
Omtrent på samme tidspunkt som Facebook kom og tok over våre liv, begynte en ny type mann å innta offentligheten: Det tok noen år, men til slutt kom han syklende der, på en elegant, håndlaget italiensk sykkel iført rutaskjorte og sixpence, med armene fulle av tatoveringer og trynet fullt av bartevoks, mens han balansert et Norgesglass med en surdeigskultur på styret og plystret selvbevisst og liksom-uanfektet. Egentlig var han en slags kroppsliggjøring av all denne platte nostalgien som begynte å tyte fram overalt på Facebook.
I 2017 ser vi at hipsterne har tatt over fullstendig. Både på sosiale medier og på offentlige gründerseminarer er det stappfullt av unge mennesker som på fullt alvor mener at det beste de kan bruke sin unike egenart på, er å åpne en barbersalong/sykkelverksted, som bare benytter håndplukket stål fra Lugubria-regionen i Nord-Italia.
Det kan hende de tror det, men disse tingene er ikke med på å gjøre verden til et mer komplekst og interessant sted. Tvert imot: De er med på å gjøre verden til et dummere sted.
Vår tids fascinasjons for håndverk og det såkalt «ekte» er motivert av en blanding av selviscenesettelse og jakt på en eller annen innbilt autentisitet. Vår tid trenger mindre av begge deler.
Og det er jo her verden deler seg: I to deler, der den ene insisterer på å se bakover, mens den andre forsøker å se mot morgendagen. Dette er trolig de mest virksomme hovedlinjene i dagens politiske landskap: Nysgjerrighet, oppfinnsomhet og optimisme på den ene siden, tung nostalgi på den andre. Gjett hva du kommer lengst med på valgdagen.
Det skjer hele veien fra Senterpartiet til Frp, og det skjer hele veien fra Kreml til Raqqa, fra Ankara til Det hvite hus: Over alt rundt oss står de klare til å fortelle oss om en tid da ting var enklere og renere. Det sentrale navet i denne fortellingen, er at noe har gått tapt. I en omskiftelig tid, er det vår oppgave å finne tilbake. Det er drømmen om returen til det opprinnelige som gjaller – både på Krim-halvøya og i norske barbersalonger.
Jeg så en gang en TV-dokumentar om Kjell Arnljot Wig, mannen som på sin høyde var landets største tv-kjendis. Sammen med kollega Per Øivind Heradstveit gjorde han furore på tv-programmet «Åpen post», på en måte som vi har vanskelig for å forestille oss i dag.
Kjell Arnljot Wig ga seg etter fire år. Da var han drita lei hele tv-suksessen, og bestemte seg for å gå videre.
«Livet består av epoker. Når en epoke er slutt, så er den slutt. Da bauter du, da tar en annen kurs», sa Kjell Arnljot Wig.
Vi trenger flere folk som ham. Vi trenger flere folk som går videre, folk som ikke dveler eller gjør ting mer kompliserte enn de er. Og i en verden som er i ferd med å bli spist opp av nostalgi, trenger vi dem mer enn noensinne.
Alt i livet er ikke en eneste stor og spennende fortelling. Folk som bruker sine beste år på å fottørke colombianske kaffebønner eller støpe sine egne karabinkroker, har kastet bort livets godværsdager på pjatt.
Hipsteren er et endetidstegn. Er det et tidspunkt i historien vi ikke har råd til å gå rundt og være nostalgiske, så er det nå.
HØR Ytring på radio – hver søndag kl. 11.03 på P2 eller i nettradio når du vil.
