NRK Meny
Kronikk

Himmlers norske elite

Nordmenn utgjorde en forsvinnende liten andel av tyskernes tropper på Østfronten. Hvorfor var det likevel så viktig for Himmler å få dem med?

Edsavleggelse for SS i Norge i 1941

SS brukte like mye ressurser på å verve 5000 nordmenn de gjorde på 20 000 nederlendere og 100 000 latviere. Hvorfor? Bildet vises edsavleggelse for SS i Norge i 1941.

Foto: Scanpix / NTB scanpix

I mye av litteraturen om de norske frontkjemperne – de nordmenn som meldte seg frivillig til Waffen-SS under okkupasjonen – forutsettes det at vervingen fra SS’ side var motivert av behovet for soldater i krigen mot Sovjetunionen.

Noen enkle tall forteller oss at dette neppe kunne være grunnen: Da de tyske troppene rykket inn i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa sommeren 1941, var det i underkant av tre hundre norske frivillige med – av omkring 3,5 millioner tyske soldater.

SE BRENNPUNKTs SENDING: I Himmlers tjeneste

Skulle returnere overbevist

Men selv om de norske frivillige ikke hadde noen som helst militær betydning, brukte SS likevel like mye ressurser på å verve omkring 5 000 nordmenn som på å verve 20 000 nederlendere og 100 000 latviere.

Hvorfor?

Da de tyske troppene rykket inn i Sovjetunionen under Operasjon Barbarossa sommeren 1941, var det i underkant av tre hundre norske frivillige med – av omkring 3,5 millioner tyske soldater.

Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaustsenteret

I realiteten ligger svaret i dagen. Da Himmler besøkte Norge tidlig i 1941, blant annet for å ta de første norske frivillige i ed, hadde han en lengere samtale med biskop Berggrav. Og her forklarer han intensjonen bak vervingen: «Se for eksempel på Regiment Nordland. Tror De vi trenger disse menn som soldater? Vi klarer oss uten dem! Men vi må ikke stenge disse menn fra å følge fritt sin egen trang, og jeg tør forsikre Dem at de skal komme tilbake som fri og overbeviste tilhengere av vårt system.»

LES INTERVJU: - Vi brant en kirke med sivilister

«Komme tilbake» er stikkordet. Tanken var at de norske frivillige skulle rasemessig selekteres, gjennomgå en ideologisk indoktrinering og herdes ved fronttjeneste. Deretter skulle de vende tilbake til Norge som overbeviste og lojale SS-menn.

Himmlers direktiver i forbindelse med opprettingen av det som ble Waffen-SS Regiment Nordland viser også at hensikten var å gjøre dem til «bevisste germanere og overbeviste bærere av den nasjonalsosialistiske verdensanskuelse og den germanske riksidé».

LES OGSÅ: Var vakt i tysk dødsleir

Rekrutteringen var et middel, ikke et mål

Himmlers målsetting var altså å skape en rasemessig og politisk elite av SS-lojale nordmenn – et såkalt «statsbeskyttelseskorps». Dette skulle settes inn som en ny styringselite i landet og gradvis omdanne Norge til en SS-stat. I tråd med det som i direktivet kalles «den germanske riksidé», skulle landet etter hvert inkorporeres et storgermanske rike. Dette var den fremtidige sammenslutningen av alle folk av overveiende «nordisk-germanske» rase. Dette Storgermania skulle inkludere Nederland, Flandern, Danmark, Norge og, etter hvert, Sverige og også enorme områder i det okkuperte Sovjetunionen, som ifølge Himmler historisk sett var «germansk land».

I dette perspektivet fremstår rekrutteringen av nordmenn til Waffen-SS altså mer som et middel enn et mål i seg selv.

Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaustsenteret

I dette perspektivet fremstår rekrutteringen av nordmenn til Waffen-SS altså mer som et middel enn et mål i seg selv.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

Elsket nordmenn

Da Himmler for første gang satt foten på norsk jord i slutten av januar 1941 utbrøt han: «Jeg elsker nordmenn!»

Hvorfor?

Hans oppfatning av nordmennene var tuftet på den «nordiske tanke», promotert av raseideologene Hans F.K. Günther og Walther Darré. Disse regnet nordmenn og svensker som de mest raserene nordiske folkeslagene som hadde bevart nesten alle «urgermanske» rasekvaliteter og også store deler av den gammelgermanske kulturen.

LES OGSÅ: Norske Frank ble drept i raseeksperiment

Som følge av denne rasemessige idealiseringen kom Norge til å spille en viktig rolle i Himmlers fremtidsvisjoner. Ikke bare vervingen til Waffen-SS, men etableringen av ordensavdelingen Germanske SS Norge og de mange tiltakene for å «SS-infisere» den norske politietaten, ja, hele SS’ maktpolitikk i Norge under okkupasjonen, med var grunnleggende sett begrunnet i ønsket om å vinne nordmennene for SS-tanken og dermed sikre seg denne verdifulle «blodressurs» for det fremtidige Storgermania. Den «gammelgermanske» kulturarven i Norge skulle også danne mønster for kulturen i det fremtidige Storgermania.

Velegnet som spydspiss

Blant nordmennenes rasemessige kvaliteter var også deres «vikingeånd», det vil si deres erobringstrang og koloniseringsferdigheter. Dette gjorde dem etter Himmlers mening særlig velegnede som spydspiss i SS’ enorme koloniseringsplaner i øst.

FØLG DEBATTEN: @NRKYtring på Twitter

Den «gammelgermanske» kulturarven i Norge skulle danne mønster for kulturen i det fremtidige Storgermania.

Terje Emberland, seniorforsker ved Holocaustsenteret

Etter at rasekrigen mot «den jødiske verdensbolsjevismen» var brakt til ende, jødene utryddet og store deler av det erobrede territorium renset for annen rasemessig mindreverdig befolkning, skulle norske Waffen-SS frivillige lede an i denne koloniseringen.

De skulle bli såkalte «vernebønder», en krigeradel som skulle vokte rikets yttergrense mot Øst.

Inngangsporten til Waffen-SS

Fra 1942 søkte SS også å verve norsk ungdom helt ned til 15-års alder som øst-kolonister gjennom tiltaket Germansk Landtjeneste. I dette paneuropeiske tiltaket, styrt av SS og administrert av den norske NS-ungdomsføreren Axel Stang, fikk omkring 450 norske unge ett års opplæring som kolonister og herrefolk i det okkuperte Polen. Germansk Landtjeneste ble også – helt i tråd med Himmlers intensjoner – for mange inngangsporten til Waffen-SS.

Av alle de tyske instansene i det okkuperte Norge, var det SS som hadde de mest ambisiøse og langsiktige mål med Norge. Resultater av Holocaustsenterets forskningsprosjekt, publisert i min og Matthew Kotts bok «Himmlers Norge», søker å vise at det nettopp er disse raseideologisk begrunnede målene som forklarer Himmlers ellers ubegripelige interesse for Norge og for vervingen av en håndfull nordmenn til Waffen-SS.