Arbeiderpartiets ordførerkandidat i Oslo, Tone Tellevik Dahl, etterlyser i sin kronikk en kur mot «den siste straffbare sykdommen», og mener heroin på resept er løsningen. Det er prisverdig at folkevalgte kjemper for utsatte grupper. Men kronikken inneholder noen grunnleggende faktafeil, og overselger heroinbehandling som løsning på utfordringer i rusfeltet.
LES OGSÅ: Heroinavhengig: den siste straffbare sykdommen?
LAR bedrer
I Norge har vi anslagsvis 15.000 opiatavhengige. Av disse er litt over 7.000 i legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Forskning viser at når heroinavhengige kommer inn i LAR blir de mindre syke, mindre kriminelle og har lavere risiko både for overdoser og død enn før de kom inn i LAR.
Også de som ruser seg mens de er i LAR oppnår en betydelig bedring på disse områdene. Det er altså et poeng å få folk inn i behandling, selv om behandlingen ikke fører til rusfrihet.
Strengt regulert
Rammene for LAR er fastlagt politisk, og i dag tilbys medikamentene metadon, subutex og suboxone. Det finnes imidlertid en rekke andre medikamenter som kunne vært brukt; heroin er bare ett av disse. Som ellers i helsevesenet er det legen som bestemmer hvilket medikament pasienten skal ha i LAR. Selv om pasientens ønske skal tillegges vekt, opplever noen at ønsket ikke imøtekommes.
Krav om daglig henting av medisin i starten av behandlingen, og urinprøver for å dokumentere rusfrihet, oppleves som vanskelig for enkelte. Personer som strever med rusmestring kan måtte hente daglig i lang tid, uten å komme seg «videre» i systemet. Kontrollen gjennomføres for å hindre overdoser hos pasientene som er i LAR, og for å minske lekkasjen av medisiner fra LAR og over i det illegale markedet.
LAR-medisinene har høy gateverdi, og de siste årene har antall heroinoverdoser gått ned og antall metadonoverdoser gått opp. Metadon står nå for en like stor andel av overdosedødsfallene som heroin. Balansen mellom kontroll og frihet er krevende.
LES OGSÅ: Vi må tenke nytt om narkotika
Styrket ettervern
Mye kan bli bedre for denne pasientgruppen. Flere medikamenter å spille på kunne kanskje vært nyttig. Vi trenger flere gode boliger og bo-oppfølgere, flere ruskonsulenter i NAV som har tid og ressurser til å følge folk gjennom et langt rehabiliteringsløp, bedre tilgang på psykisk og somatisk helsehjelp, tilpassede utdannings- og jobbtreningsplasser, og smidige behandlingskjeder mellom spesialisthelsetjenesten og kommunen der personen med rusproblemer bor.
Det hjelper lite å bygge opp knallgode spesialisthelsetjenester hvis ettervernet ikke strekker til.
Dahls misforståelse
Tellevik Dahl skriver at vi for andre former for rusmisbruk har satt inn virkemidler som sprøyterom og metadon gjennom LAR, mens de heroinavhengige ikke har fått et tilsvarende tilbud. Her må hun ha misforstått, for det motsatte er altså tilfelle.
Det er nettopp de heroinavhengige som har fått dette tilbudet. Videre kan vi med fordel diskutere straffeutmåling og sanksjoner ved små narkotikarelaterte lovbrudd, men avkriminalisering er en egen politisk beslutning. Den følger ikke automatisk ved innføring av heroin som medikament.
Kostbar behandling
Tellevik Dahl beskriver godt gruppen som heroinbehandling ville kunne hjelpe: De som faller fra eller står utenfor LAR, kan avstå fra blandingsmisbruk og ikke er for syke. Dette er ikke en stor gruppe. Heroinbehandling er relativt kostbar, og siden midlene til helsehjelp og rusbehandling ikke er ubegrensede, må vi prioritere.
Behandlingstilbudet bør utformes slik at flest mulig kan få mest mulig hjelp, og baseres på at vi i første omgang gjør nok av det vi vet virker.
FØLG DEBATTEN: NRK Ytring på Facebook
Utfordringene løses ikke med medisin
Det er ingenting prinsipielt galt med heroin som medikament, og det er mye som kan bli bedre i norsk rusbehandling. Heroin har imidlertid fått et rykte som vidunderkur, og blitt tilskrevet betydelig større kapasitet til å hjelpe enn det fortjener. Balansen mellom kontroll og frihet vil være vel så krevende med heroin som ved andre medikamenter.
De sosiale og psykologiske utfordringene (altså R’en i LAR), kan uansett ikke løses medikamentelt. Det rusfeltet først og fremst trenger (kanskje kjedelig og lite oppsiktsvekkende) er styrking og videreføring av behandling vi vet virker, samt enkelte veloverveide justeringer. Ikke mer symbolpolitikk og tilsynelatende politisk handlekraft.
