Kommentar

Hendelsen som kan avgjøre valget

Ingenting er avgjort. Også i år kan det komme en «October Surprise» som snur valgkampen.

Hillary Clinton

I et normalår ville høy valgdeltagelse hjulpet den Hillary Clinton, men lite er normalt i 2016. Fortsatt kan alt skje, skriver Joar Hoel Larsen.

Foto: AARON JOSEFCZYK / Reuters

Nå er det formelt: Hillary Clinton er det demokratiske partiets kandidat, mens Donald Trump stiller for det republikanske partiet. Det er ingen seriøs tredjekandidat, og de mange småpartienes kandidater har absolutt ingen sjanse til å bli USAs 45. president.

Når valgkampen nå for alvor starter, er det viktig å huske på at et presidentvalg i USA er summen av 50 uavhengige valg. Landsgjennomsnittet er derfor uvesentlig. En kandidat kan med andre ord få et flertall av stemmene, men tape valget. Det skjedde sist med Al Gore i 2000.

En kandidat samler ikke på stater, men på valgmenn. Delstatene har et visst antall valgmenn, avhengig av hvor mange innbyggere hver stat har. Dersom en kandidat for eksempel skulle klare å vinne folkerike California (55), New York (29), Florida (29) og Pennsylvania (20), er man så godt som halvveis i antall valgmannsstemmer, med 46 stater igjen.

Vippestatene som vil avgjøre

I om lag 40 av de 50 statene er det knyttet liten interesse til utfallet. De er nærmest gitt – folk stemmer som før. Derfor er de to største statene uinteressante; California går som regel til den demokratiske kandidaten, mens Texas (38) tradisjonelt har foretrukket republikaneren. Derfor vi kandidatene bruke lite tid og begrenset med penger i disse statene.

En kandidat kan med andre ord få et flertall av stemmene, men tape valget.

Men de vil bruke desto mer tid og krefter i de viktigste vippestatene. Florida (29) og Virginia (13), Ohio (20) og Pennsylvania (20) er gjengangere. De to første er blitt vippestater på grunn av tilflytning, de to andre har skiftet karakter etter hvert som tungindustrien forsvant og arbeidsmarkedet ble mer differensiert.

I tre måneder vil åtte-ti vippestater være verdens navle for de to kandidatene. Trump og Clinton vil besøke dem og gjøre seg lekre for velgerne der. Det vil bli bygget opp store organisasjoner, brukt millioner på skreddersydde TV-reklamer og tvilere vil bli fristet med løfter om et bedre liv dersom de stemmer riktig.

New York – årets dilemma

I år er det også knyttet ekstra stor spenning til New York, hvor begge kandidatene kommer fra. Vanligvis vinner de fleste kandidater vinner sin hjemstat. I 1984 vant for eksempel Ronald Reagan 49 stater, mens demokratenes kandidat Walter Mondale vant én, sin hjemstat Minnesota.

I tre måneder vil åtte-ti vippestater være verdens navle for de to kandidatene.

New York er tradisjonelt en demokratisk bastion ved presidentvalg. Hillary Clinton har representert New York i Senatet, men Donald Trump er – med sin stil og væremåte, fartstid og virksomhet – deres «favourite son». Det er første gang siden 1944 at begge kandidatene kommer fra samme stat, så det er ingen eksempler i moderne tid på hvordan det vil slå ut.

To upopulære kandidater

De to kandidatene scorer begge rekordhøyt på «misliker»-spørsmålene i meningsmålingene. Begge mislikes aktivt av mer enn halvparten av sine potensielle velgere.

Trump fordi han er en råtass som ikke følger de tradisjonelle reglene for presidentkandidater i ord og tone. Clinton fordi hun representerer eliten; de profesjonelle politikerne i Washington DC som tar velgerne for gitt og lytter på hverandre i stedet for på grasrota.

I politikken er en uke en evighet. Fortsatt kan alt skje!

Hillary står sterkt blant kvinner som ligner på henne selv, som mener at nå er det «deres tur» – samt i minoritetsmiljøer. Donald Trump har støtte fra dem som ikke er altfor ulike ham selv – voksne, hvite middelklassemenn med relativt lav utdannelse som føler at deres posisjon i det amerikanske samfunnet er truet.

Valgdeltakelsen kan avgjøre

Det er da det gjelder å mobilisere blant sine egne, og ikke minst få med seg nølere og hjemmesittere. Derfor kan valgdeltagelsen bli helt avgjørende. I 2012 var det mer enn 100 millioner amerikanere som ikke brukte stemmeretten sin – bare 55 prosent gjorde sin borgerplikt.

I et normalår ville høy valgdeltagelse hjulpet den demokratiske kandidaten; men lite er normalt i 2016. Det er likevel grunn til å tro at Hillary Clinton har mest å hente. Barack Obamas folk kartla "kundegrunnlaget" i 2008 og 2012, så Hillary vet hvor hun skal begynne og hvem hun skal appellere til.

October surprise

Men det kan også skje noe uventet som avgjør valgkampen før den tid. I amerikansk politikk har de noe som kalles «October Surprise», en hendelse som får stor innvirkning på valgkampen. Helst skal det være et planlagt politisk utspill, ifølge de politiske puristene, men også andre store hendelser som har kommet i denne måneden har påvirket tidligere valgkamper.

I 2008 var det finanskrisen – selv om Lehman Brothers riktignok erklærte seg selv konkurs allerede i september. Republikanernes kandidat John McCain taklet situasjonen dårlig, og han sakket akterut. I utgangspunktet lå de to helt jevnt, men i november vant Barack Obama med 53 prosent av stemmene mot McCains 45,5 prosent.

I et normalår ville høy valgdeltagelse hjulpet den demokratiske kandidaten, men lite er normalt i 2016.

I slutten av oktober 2012, én uke før valgdagen ble østkysten fra Florida til Maine rammet av orkanen Sandy som forårsaket store ødeleggelser. New Jerseys republikanske guvernør Chris Christie skrøt av og takket for president Obamas støtte, omtanke og handlekraft.

Christie, som selv var kandidat i primærvalget i år, var i 2012 en viktig støttespiller for den republikanske kandidaten Mitt Romney. Orkanen Sandy og guvernør Christies uttalelser var det valgårets «October Surprise», og fikk politisk betydning i flere stater i valgkampens siste uke.

Ingenting er avgjort

I de kommende tre månedene vil vi få vite at det er helt jevnt, at Trump leder mye eller at Clinton leder hårfint. Vi vil få gjennomsnittsmålinger som skaper spenning og engasjement i øyeblikket.

Men premisset «dersom det var valg i dag» gir et resultat på leirføtter. Som det heter: I politikken er en uke en evighet. Fortsatt kan alt skje!