Vi opplever nå en høyst forventet oppblomstring av koronasmitte. Tilgangen på utstyr og areal er kraftig styrket siden mars, men tilgangen på intensivsykepleiere er fortsatt like kritisk lav som tidligere i år.
Hvis smitten eksploderer nå, må pasienter med alvorlige symptomer regne med betydelig lavere kompetanse på intensivavdelingene.
Et underskudd på intensivsykepleiere her og nå er svært bekymringsfullt, særlig siden vi vet at det tar halvannet til to år å bli intensivsykepleier, gitt at man allerede har treårig grunnutdanning som sykepleier i bunnen.
Mer enn å overleve
Intensivpasienter balanserer på ei line over dødens avgrunn, mens spesialister passer på alle deres kroppslige funksjoner. Det handler ikke bare om å skru på respiratoren – det handler om kontinuerlig overvåking, vurdering og tiltak 24/7.
Intensivsykepleiere må være i stand til å tolke og reagere på svært subtile symptomer. Pasientene kan ofte ikke fortelle hvordan de har det, selv ikke med grimaser eller fingerspråk. De er avhengige av oss som kan tolke signaler fra en kropp som er tilkoblet sofistikert teknisk utstyr og preget av sammensatt medisinering.
Intensivsykepleiere må hele tiden være i forkant. Hvis en sprøyte med livsviktige medisiner er i ferd med å gå tom, så har vi en ny klar, fordi alternativet kan avgjøre om pasienten lever eller dør.
Intensivbehandling og -sykepleie innebærer å ivareta alle aspekter ved en kritisk syk pasients manglende evne til å ivareta seg selv. Det dreier seg ikke kun om å få pasientene til å overleve, men også at de skal leve videre med så god livskvalitet som mulig. Pårørende inkludert.
Krasjkurs og kvikkfiks
Internasjonalt, også i Europa og innad i ulike land, er det et stort kompetansesprik blant sykepleierne på intensivavdelingene. I Norge har vi en nasjonal rammeplan som skal sikre at alvorlig syke pasienter som trenger intensivbehandling – om de er i Lindesnes eller Nordkapp – blir møtt av intensivsykepleiere med betydelig formell tilleggsutdanning og lang erfaring.
På norske intensivavdelinger jobber normalt én til to intensivsykepleiere med hver alvorlig syke pasient, mens vi ikke skal reise altfor langt før normalen er en helt annen: for eksempel tre til fem pasienter per intensivsykepleier.
Hvis smitten skulle løpe fullstendig ut av kontroll, vil den norske modellen bli kullkastet. Da er kanskje ikke intensivsykepleierne tilgjengelige for deg som har blitt alvorlig skadet eller må opereres i hui og hast. Da blir sykehusene tvunget til å ta i bruk omdisponert personell med korte kurs og betydelig mindre utdanning og erfaring enn intensivsykepleiere.
Selvfølgelig er det viktig å utnytte tilgjengelige ressurser, og mange som får denne opplæringen har betydelig kompetanse i grunnleggende sykepleie. Likevel finnes det ingen kvikkfiks for å bli funksjonsdyktig på intensivavdelingen – det krever både kunnskap og erfaring.
Samtidig anerkjenner helsemyndighetene – og det gjør vi også – at man ikke kan forvente optimale forhold i en krisesituasjon, men pandemien har blåst liv i en kjent problematikk: Mangelen på intensivsykepleiere er grundig dokumentert og burde vært tatt på alvor for flere år siden.
Tida og veien
Faktum er at mange utdanningsinstitusjoner har kapasitet til å utdanne flere intensivsykepleiere, men problemet er mangelen på studie- og praksisplasser. I tillegg har det skortet på såkalte utdanningsstillinger, som sikrer lønn til intensivsykepleierstudenter under utdanning.
Signaler vi har fått tilsier at helseforetakene øker antall utdanningsstillinger. Det er gode nyheter, og noe som utvilsomt vil gjøre det mulig for flere å ta denne utdanningen.
Regjeringen har i tillegg bevilget flere studieplasser. På Universitetet i Sørøst-Norge (USN) blir det for eksempel nå utdannet flere intensivsykepleiere enn planlagt basert på en økning i tildelte studieplasser fra Kunnskapsdepartementet. I tillegg blir opptak til nye kull framskyndet.
Søkertallene er høye, som betyr at mange vil bli intensivsykepleiere.
Dette er lovende, men dessverre ikke nok. Det må tas kraftige grep når det gjelder rekruttering, studieplasser, praksisplasser, tilbud om lønn under utdanning samt tiltak for å hindre frafall fra sektoren. Hvis ikke det blir gjort, kan underskuddet på høyt kompetente og erfarne intensivsykepleiere bli den nye normalen.
Det er behov for en systematisk kartlegging av den faktiske kompetansen og behovene nasjonalt og i de regionale helseforetakene. Og vi trenger en tiltaksplan.
Utdanningsinstitusjonene må være åpne for å se på gode løsninger som sikrer at de uteksaminerer flere ferdig utdannede intensivsykepleiere, men å fire på kvaliteten kan aldri være et alternativ.
Når bunnen ramler ut
Intensivsykepleiere er ytterst dedikerte og trives med å jobbe med høye krav til faglig kompetanse, komplekse pasienter, varierte arbeidsdager og tett tverrfaglig samarbeid. Det er utviklende og inspirerende.
Etter de aller fleste arbeidsdagene går vi hjem med følelsen av å ha gjort en god jobb, vel vitende om at vi var en viktig del av teamet rundt en alvorlig syk pasient og deres pårørende. Denne godfølelsen fører til at vi blir i jobben lenge, og mange av oss er godt voksne med lang fartstid.
En betydelig andel intensivsykepleiere skal snart gå av med pensjon, og situasjonen vi står i har gjort at mange antakelig kommer til å gi seg tidligere enn planlagt. Dette legger et ekstra press på en allerede prekær situasjon.
Vi oppfordrer sykepleiere som ønsker å bli eksperter og jobbe i et tverrfaglig høyteknologisk miljø til å vurdere intensivsykepleie som sin karrierevei.
Mer enn lovord
Videre appellerer vi til myndigheter og helseforetak om at de gjøre det som skal til for å sikre tilstrekkelig tilgang til intensivsykepleiere. Denne uka var helse- og omsorgsministeren på besøk hos Norsk Sykepleierforbund som utfordret ham med flere mulige strakstiltak.
Vi trenger ikke flere lovord nå, men en oppskrift for å løse dette, og et initiativ for å finne optimale løsninger på problemet i fellesskap.
Pandemien har vist oss helsevesenets akilleshæl, og det må vi ta på alvor.
