NRK Meny
Kronikk

Helseskadelig personfokus

Også folk som er vant til å bli omtalt i mediene, kan få alvorlige og langvarige problemer etter omfattende medieeksponering.

Avisforsider

Valgkampen har hatt et kraftig personfokus. Til og med svært erfarne personer, med omfattende medietrening og støtteapparat, opplever store belastninger ved negative personkarakteristikker i pressen, skriver kronikkforfatterne. (Ill.foto)

Nok en valgkamp ligger bak oss. Medienes vinklinger mot personlige konflikter og skandaler forstyrrer ikke bare det politiske ordskiftet. For individer som henges ut og deres familier, kan slik medieeksponering gi varige helseskader.

Vi har ikke snakket med Jonas Gahr Støre om omtalen av hans private formue eller eiendomsprosjekter. Heller ikke med Sylvi Listhaug om å bli stemplet som «rasismens fyrtårn» og «Norges Goebbels».

Men vi har dybdeintervjuet mer enn 60 politikere, ledere, helsepersonell og idrettsutøvere som har opplevd massiv personfokusert kritikk i media.

Vi har funnet at selv svært erfarne personer, med omfattende medietrening og støtteapparat, opplever store belastninger ved negative personkarakteristikker i pressen. Blir fordømmelsen ensidig og overveldende, kan det gi reaksjoner og helseplager, som sitter i flere år etter.

Tap av kontroll

En fri og uavhengig presse hverken kan eller skal kontrolleres. Mediene beskytter sine kilder, vokter sin informasjon og styrer sine vinklinger og virkemidler. Men for dem som er i søkelyset gir dette mangel på informasjon, uforutsigbarhet og mangel på medvirkning i den offentlige fortellingen om dem selv.

Særlig problematisk er bruk av anonyme kilder og kommentatorer, billedvalg og overskrifter. Tap av kontroll og maktesløshet ble oppgitt som de mest gjennomgående belastningene. Fra psykologisk forskning vet vi at kontrolltap i viktige livssituasjoner er nært forbundet med psykisk stress og lidelse.

Selv erfarne personer med omfattende medietrening og støtteapparat, opplever store belastninger.

Medieomtalen som prosess

Møtene med journalister fant sted på tider og steder de ikke kunne velge, med agendaer de ikke fikk vite og spørsmål de ikke kunne forberede seg på. Noen ble direkte jaktet og skildret hvordan pressekorpset hadde beleiret hjemmet deres.

Oppringninger hele døgnet var vanlig: «Når kommer det noe nytt? Hva vet de? Hva vil de?». Ventetiden mellom intervju og publikasjon var preget av stor uvisshet og grubling: «Fikk jeg mitt budskap frem? Hvem andre har uttalt seg? Hva blir vinklingen?».

Til slutt kom de konkrete oppslagene, der kraftfulle virkemidler som bilder, krigstyper, kildebruk og kommentarer slo sterkt inn. Graden av personlig fokus og fordømmelse var avgjørende. Dessuten var omfanget og intensiteten i mediedrevet i seg selv et viktig bidrag til belastning.

Offentlig skam og selvfølelse

De som opplevde at medieomtalen rammet deres personlige integritet, sentrale verdier eller egenskaper var i særlig risiko for helseskadelige belastninger.

Følelser av skam, urettferdighet og fortvilelse ble da utløst: «Nå tenker alle at der kommer han skurken!» Følelsen av å være utstøtt fra samfunnet var for mange dominerende.

Da vi gjenintervjuet deltakerne fem år etter den kritiske omtalen, fant vi i mange tilfeller fortsatt tegn på offentlig skam, de skjermet seg mot sosiale sammenhenger og unngikk arenaer som kunne minne dem om mediesaken.

Pårørende kan være viktige støttespillere, men blir ofte fortvilte og redde og må ivaretas.

Konsekvenser for familie og barn

Medieuthenging får også i stor grad konsekvenser for de nærmeste. Pårørende kan være viktige støttespillere, men blir ofte fortvilte og redde og må ivaretas. Særlig skolebarn er sårbare ved at de er store nok til å få med seg det som skjer, men ikke modne nok til å forstå eller håndtere reaksjonene fra omverden.

Flere opplevde at barna deres ble plaget på grunn av måten de selv var omtalt på, noe som ga en kraftig tilleggsbelastning

De spesielle politikerne

Politikerne i undersøkelsen vår skilte seg ut, først og fremst gjennom sin opptatthet av medieomtale: «Jeg er avhengig av media for å få ut budskapet og det vi står for!» Nesten alle anså seg som selvstendige aktører, kom med utspill og brukte mediene aktivt. De hadde også et større apparat av rådgivere som ga beskyttelse.

Ikke minst i valgkamp beskrev de ofte en lagfølelse der de representerte en større sak, og der negativ omtale var en del av spillet. Vi kan håpe at dette har vært Gahr Støre og Listhaugs tilnærming den siste måneden.

Men heller ikke politikere er immune mot mediebelastninger. Flere hadde opplevd å bli trukket inn i skandaler, med et negativt personfokus, der de ikke lenger hadde kontroll eller medvirkning. Eller at de ble holdt personlig ansvarlig for partinederlag. Noe som ble opplevd som sterkt belastende.

Heller ikke politikere er immune mot mediebelastninger.

Presseetiske refleksjoner

Vi har ikke gransket i detalj de konkrete mediesakene eller de pressefaglige vurderingene som har ligget til grunn. Medienes oppgave er åpenbart å fokusere på enkeltpersoner som innehar maktposisjoner i samfunnet.

Vårt bidrag er å dokumentere risikoene ved slik omtale, især når vinklingene beveger seg til personlige egenskaper og moral. Her er det et mye større skadepotensiale.

Ikke minst øker et ensidig mediedrev, hvor journalistene jager i flokk, trykket på medieutsatte og deres nære omgivelser.

Følg NRK Debatt på Facebook og Twitter