I disse dager kjemper statsrådene for mest mulig penger til sin sektor i neste års statsbudsjett. Flere har hevdet at utgiftene til helse er spesielt høye i Norge. En OECD-rapport helse- og omsorgsminister Bent Høie fikk i januar tilbakeviser dette. Vi bruker faktisk mindre på helse enn mange land vi ellers pleier å sammenligne oss med. Nå viser en ny rapport fra Menon Economics at investeringer i helsesektoren har blitt nedprioritert de siste ti årene.
Her er tre gode grunner til at det haster å endre kurs:
1. Bygg og utstyr forfaller
Leger og sykepleiere løper fortere i dag enn for ti år siden. Likevel får vi ikke mer helse for pengene. Det er fordi effekten blir «spist opp» av at man ikke investerer nok.
Nærmere tretti prosent av alt medisinsk utstyr i Helse Sør-Øst er utdatert. Vi vet også at mangel på utstyr skaper flaskehalser slik at pasienter blir stående i kø. Mange sykehusbygg forfaller og teknologien som benyttes er i mange tilfeller utdatert.
2. Helse blir forskjellsbehandlet
Spørsmålet om hvor mye vi skal bruke på helse handler ikke bare om hvilke tiltak som prioriteres i selve helsebudsjettene, men også om hvordan politikerne fordeler hele den offentlige pengepotten. Fordeler vi pengene til samfunnssektorer som samferdsel, forsvar og helse på en riktig måte?
De siste ti årene har andelen til helse i statsbudsjettet stått på stedet hvil, når vi ser på befolkningsutvikling, nye oppgaver og økt kostnadsnivå. Samtidig har transportsektoren økt sin andel med 150 prosent.
Når politikerne bestemmer hvor mye vi skal investere i forskjellige sektorer, er samfunnsøkonomiske analyser viktige. I vurderingen om det bør settes opp en midtrabatt på en tofeltsvei, blir menneskers liv og helse tatt med i regnskapet. Både i forventet nedgang i dødsulykker og i skader som fører til redusert livskvalitet. Når vi skal investere i nye sykehusbygg eller medisinsk teknologi settes verdien det fører tilbake til samfunnet langt lavere.
Man ser for eksempel ikke på nytten av å gi kreftpasienter rask behandling med en ny toppmoderne operasjonsrobot slik at de kommer seg fort tilbake i vanlig gjenge – verken for den enkeltes livskvalitet eller for samfunnet.
Grunnen er at det ikke finnes et rammeverk for å gjøre slike beregninger av helseeffekter innen helsesektoren. I mangel på et eget rammeverk har såkalte kostnadseffektivitetsanalyser blitt dominerende. Resultatet er et tilnærmet ensidig fokus på kutt og effektivisering. Dette medfører at helsetiltak ikke kan sammenlignes med tiltak innen andre samfunnsområder. Helsesektoren forskjellsbehandles.
Slik trenger det ikke å være. Samferdselssektoren har eksempelvis utviklet et eget og mer finmasket rammeverk som i større grad inkluderer nytteverdi. Det kan helsemyndighetene også gjøre.
Menon viser i sin rapport at samfunnsøkonomiske analyser blir stadig viktigere i de offentlige budsjettprosessene. Vi etterlyser et mer tilstrekkelig rammeverk for å vurdere den samlede samfunnsnytten av helsetiltak, slik at man får et rettferdig sammenligningsgrunnlag mellom sektorene.
3. Folk flest vil prioritere helse
Presset på helsesektoren er økende. Vi lever lengre og den medisinske utviklingen gjør at det er mulig å behandle stadig flere. Når vi blir syke vil vi ha den beste behandlingen det er mulig å få. Det koster, og det er vi fullt klar over. I spørreundersøkelser prioriterer befolkningen helse høyt. Folk vil betale for et offentlig helsevesen av høy kvalitet. Så hva venter politikerne på?
Trenger bedre rammeverk
I kjølvannet av OECD-rapporten erkjente helseministeren at Norge må investere mer i helse. Likevel må sykehusene effektivisere for 600 millioner i år. Dette føyer seg inn i en langsiktig trend. Menonrapporten dokumenterer at helse ikke har blitt prioritert de siste ti årene. Nå begynner det å haste. Det er for sent for helseministeren å innfri valgløftet på 12 milliarder i friske midler, han mangler 3500 millioner, men de har fortsatt mulighet til å satse på sykehusene i budsjettet for 2018.
Vi ser allerede konturene av et todelt helsevesen hvor tilliten til det offentlige helsevesenet står på spill og de sosiale helseforskjellene øker. Hvis Høie mener alvor, bør han gi eget departement i oppdrag å utvikle et bedre rammeverk som inkluderer verdiene helsesektorene skaper. Slik vil også nytteverdien av de helt nødvendige investeringene i sykehusbygg, medisinsk utstyr og teknologi bli umulig å overse.
Da har Høie mer å slå i bordet med når busta fyker under budsjettforhandlingene – og folkets støtte i ryggen.
FØLG DEBATTEN: OG
