NRK Meny
Kronikk

Hellbillies, opera og Gud

Jeg håper den statlige anerkjennelsen ikke gjør at countryfestivalen på Breim vender seg bort fra dagens folkelige publikum for å tekkes kultureliten.

Norsk Country Treff på Breim

Slik så det ut foran hovedscenen under countryfestivalen på Breim fredag 12 juli i år.

Foto: Runar Sandnes

Mellom fjorder og fjell, i Sogn og Fjordane, Norges minst urbaniserte fylke, ligger lille Breim. Her, med Jostedalsbreen hvilende i horisonten, avholdes Norsk Country Treff årlig. Bygda mobiliserer for å ta imot godt over ti tusen publikummere over tre dager.

I boken Kulturbløffen, som kommer på Cappelen Damm i dag, skriver jeg om countryfestivalen. Alle tall tyder på at de kulturelle klasseskillene i Norge ikke blir utjevnet slik politikerne har ønsket i mange tiår, men tvert imot blir større.

Hva driver folket med, når de ikke lar seg opplyse til å gå i teateret og operaen? Jeg oppsøkte Breim med spent, men skeptisk forventning.

Marinert i sprit

Blant de dannede er slike festivaler ikke helt vel ansett. Kulturutredningen 2014, som tidligere i år ble lagt frem av det regjeringsoppnevnte Enger-utvalget, skriver mye bra om festivaler.

Men utredningen antyder også at såkalt begivenhetskultur er lettfattelig og fortrenger kultur som er mer komplisert og tidkrevende.

Blant de dannede er slike festivaler ikke helt vel ansett.

Kristian Meisingset

Aftenposten-kommentator og countrykjenner Vidar Kvalshaug skrev for et par år siden om countryfestivaler at han har «sett hvordan et publikum godt marinert i sprit, campingutstyr og klovneantrekk har ødelagt for seriøst interesserte».

Countryfestivaler er altså ikke bare kulturell forflating, men ødelegger også countrykulturen for det seriøse publikummet. Breim er bare fest.

LES OGSÅ: Flere cowboyer enn ventet på Breim

Lys har de nok av

Jeg trodde jeg skulle oppleve flatfyll og gjørmeslåssing. Jeg trodde jeg skulle se det mørke dypet vi ønsker å lyse folket opp fra.

Klokken 14 lørdag formiddag begynner konserten i Breim kyrkje, og jeg begynner å forstå hva slags festival det er. Lys har de nok av.

«Country hører hjemme i kirken», sier sognepresten før bandet Grasstowne fremfører en salme som opprinnelig er en negro spiritual: «Where you there when they crucified my lord?»

I kirken er det stille som i graven, og countryens røtter og forgreininger til alle deler av folkemusikken blir klarere for meg.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Facebook

En god fest

Breim er et sted for kontraster. Festivalen har tre arenaer: kirkekonserten, hovedarenaen og en låvekonsert i «Lada til Malla». Mine intervjuer med publikum avdekket et klasseskille.

De mest utdannede var på låven, hvor folkemusiker Sigrid Moldestad fremførte en «jam» med internasjonale kollegaer. Den typiske middelklassen var også i kirken. På hovedarenaen, derimot, var et publikum som sjelden dukker opp på borgerskapets kulturarenaer.

På hovedarenaen var et publikum som sjelden dukker opp på borgerskapets kulturarenaer.

Kristian Meisingset

Her var de med videregående som høyeste utdannelse. Her var et flertall av menn. Og her var folk som, når jeg spurte dem, svarte at god kultur er det som gir en god fest.

Country treffer de enkle sjelene, altså helt vanlige folk som ikke trenger noe dypere, fortalte artisten G. Thomas meg. Han har spilt på festivalen siden starten for 19 år siden.

FØLG DEBATTEN: Ytring på Twitter

Synger av full hals

Lørdag kveld kl 00.30 går festivalens siste band på scenen: Hellbillies. Jeg skal ærlig innrømme at jeg ikke er noen kjenner. Men det var publikum rundt meg.

Det er mulig countryen treffer enkle sjeler, men den gjør det på en dyp måte. Det skjønner jeg når jeg ser Hellbillies gå på scenen.

Kristian Meisingset

«Hellbillies spiller der vel i år også?» spurte Vidar Kvalshaug da jeg intervjuet ham. «Ja,» svarte jeg. Det er mulig countryen treffer enkle sjeler, men den gjør det på en dyp måte. Det skjønner jeg når jeg ser Hellbillies gå på scenen.

Møtet mellom dem og publikum er et kjærlig gjensyn. Folk elsker å høre låter de elsker om igjen. Folk elsker å synge sammen på låter de kjenner fra før. På Breim synger de av full hals.

Det er ikke deres fest

I forbindelse med de borgerlige kulturformene opera eller teater snakker man gjerne om at mange blir ekskludert fra å delta. Man snakker aldri om at flere burde få anledning til å delta på countryfestival på Breim.

Men også Norsk Country Treff er for de innvidde. Det ble tydelig da festivalen i fjor fikk status som knutepunktfestival og 2 millioner mer i støtte over statsbudsjettet.

Kvalshaug og Skjeklesæther er en del av countryens elite, og i dette tilfellet har de ikke makten. Det er ikke deres fest.

Kristian Meisingset

«Programmet i år er dårligere enn det var for et par år siden», forteller countryveteranen Tom Skjeklesæther meg. Men dårligere for hvem? Kvalshaug og Skjeklesæther er en del av countryens elite, og i dette tilfellet har de ikke makten. Det er ikke deres fest.

Knutepunktstatusen stiller krav om blant annet kunstnerisk fornyelse. Men det er ikke alle som bryr seg om «kunst». Man kan bare håpe at den statlige anerkjennelsen ikke gjør at festivalen vender seg bort fra dagens folkelige publikum for å tekkes kultureliten.

Folkets egen festival

Når Breims funksjon dermed er å være populær heller enn kunstnerisk, bør man også spørre seg om knutepunktstatusen gir mening.

Knutepunktstatusen er urettferdig overfor andre festivaler som også spiller Hellbillies og er like populære, men får mye mindre støtte.

Kristian Meisingset

Byråkratisering og profesjonalisering står kanskje i en slags motsetning til det å være frembrakt av bygdas genuine og frivillige engasjement. Som folkelig festival har Breim hele tiden gitt en andel av inntektene tilbake til lokalsamfunnet i form av støtte bygdas sivilsamfunn. Og det klarte de før de fikk knutepunktstatus.

Det er markedet som er best på å levere genuin folkekultur fordi man må levere den nødvendige bredden. Dessuten er knutepunktstatusen urettferdig overfor andre festivaler som også spiller Hellbillies og er like populære, men får mye mindre støtte.

Ritual for fellesskapet

Det er lett å kritisere at Hellbillies spiller overalt. Men konserten lørdag kveld handler om å gjenta noe verdifullt, på samme måte som country i stor grad handler om å gjenta gamle kjærligheter.

Gjentakelsen skaper et ritual, og ritualer er språk som binder oss sammen, slik som salmene gjør at kirken blir et sted for alle, eller slik som operaens gjentakelse av de samme verkene om igjen og om igjen gjør at publikum føler seg inkludert i en fantastisk skjønnhet.

«Er musikken deres kunst?» spør jeg Aslag Haugen i Hellbillies. «Nei», svarer han, før han gir et svar som er minst like presist som elitens verdsettelse av det kompliserte og tidkrevende: «Musikk er rett og slett glede».