Spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, Eystein Victor Våpenstad, går til angrep på Kronprinsens seneste selvhjelpsaktige oppfordringer til ungdommen. Han provoseres av hvor uforsvarlig en slik oppfordring potensielt er for barn og ungdom som befinner seg i alvorlige livssituasjoner.
Helsearbeiderne er overarbeidet, og vi har verken nok tid eller forsvarlighet i tilbudet til personer med psykiske lidelser.
Da er det viktig å informere om at lavterskel tilbud og diverse selvhjelpsprogram har en vitenskapelig dokumentert effekt og støtte.
Vær din egen psykolog
Nylige metaanalyser viser at selvhjelp er tilnærmet like effektivt som å få hjelp av psykolog. Dette er også tilfellet for nettbaserte kurs og bøker i behandling av depresjon og angst.
Også online terapi med psykolog er dokumentert å ha like god effekt som «offline» terapi med psykolog.
En viktig faktor å ta hensyn til er likevel at jo mer alvorlig og kompleks tilstanden er jo viktigere blir trolig et fysisk møte med psykolog. Når det gjelder barn og ungdom er det også avgjørende at ansvarlige omsorgspersoner involveres eller andre i nærmiljøet.
Derimot, i en studie fra 2018 på en selvhjelpsversjon av en anerkjente terapimetode, der økt selvmedfølelse er målet, fikk over 100 deltakere det signifikant bedre med seg selv, i motsetning til kontrollgruppen. Disse programmene er utviklet av psykologer og undertegnede har ikke kunnskap om positivt selvsnakk var en komponent eller ikke.
Også webbaserte mindfulness-kurs vise lovende små til moderate effekter i behandling av depresjon, stress og angst. Interessant nok har selve øvelsene en effekt i seg selv på depresjon og angst.
Yoga kan også redusere angstnivåer, men har så langt ikke vitenskapelig støtte som behandling av angstdiagnoser.
Fysisk anaerob trening er også en veldokumentert behandling for depresjon.
Speil, piller og relasjoner
Et bedre tilgjengelig lavterskel og breddetilbud vil trolig kunne medføre at spesialisthelsetjenesten vil ha økt ressurser tilgjengelig for nettopp barn i utsatte og potensielt traumatiserende livssituasjoner som Våpenstad skisserer trenger hjelp.
Er det egentlig en motsetning mellom å skape gode relasjoner basert på tillit og åpenhet samtidig som vi gir tips om «verktøy» for å ta vare på oss selv?
Tipsene har ofte et relasjonelt fokus og er oppfordringer om nettopp å sette sunne grenser og be om hjelp dersom man utsettes for alvorlige belastninger.
Terskelen for å si ifra kan bli lavere når man klarer å kjenne og anerkjenne eget behov for å bli sett og ivaretatt fordi man er elskverdige og fortjener det bedre.
Jeg vil, som psykolog, heller argumentere for at vi tilbyr slike forebyggende lavterskel tiltak mot angst og depresjon før vi gir 1 av 4 ungdommer antidepressiva som første behandling.
Er ikke det potensielt mer radikalt, Våpenstad, enn litt positivt selvsnakk i speilet?
